”I de gode gamle dager var alt så mye bedre”. Dette får de unge stadig høre. De voksne skryter av at de hadde mer å ta seg til da de selv var unge, at hardere kår har gjort dem snillere og at deres kulturelle verdier var bedre enn det den oppvoksende generasjon har.
Og er du ung i dag og i tillegg bor i Groruddalen, er det lite håp. Man har kunnet lese om at barn helt ned i 10-års alderen lokkes til kriminelle miljøer og at det er mer vold i Groruddalen enn andre steder.
Som nevnt i et tidligere blogginnlegg, har vi på Ammerudhjemmet et pågående skriveprosjekt for beboere – Å få henge som en dråpe. I høst initierte vi et samarbeid med Ammerud skole om også å ha et lignende prosjekt. Elever på 7. trinn ble utfordret til å skrive om de samme temaene som våre beboere. Utfordringen ble tatt på strak arm, og etter nyttår har vi invitert elevene inn på sykehjemmet for å dele sine tanker og historier.
Sist vi møttes var vi totalt 17 personer til stede. Aldersspredningen var fra 12 til 97 år. Vi satt i en slags ring, unge og gamle om hverandre. Stemningen var spent. Ordet ble gitt til en av elevene, som åpnet med sin egen tekst om mammaen sin
Moren min heter Zainab*, hun er 40 år og er opprinnelig fra Irak, Kurdistan.
Hun har brune øyne og brunt hår. Mamma er forbildet mitt, hun betyr alt for meg. Mamma har egentlig fire søstre og fem brødre, men den ene søsteren hennes er død
pga. irakiske styrker som bomba flyet hun var i da hun prøvde å rømme fra Irak.
Sterke inntrykk
Når slike historier blir presentert, lest opp av den som har følt dette på kroppen, gjør det sterkt inntrykk. Men på en eller annen måte er det noe forsonende i at historien er skrevet på papir. Og trykket letter på et vis når en mann på 89 kan fortelle:
Min far var kontormann, typisk kontormann, flink til å skrive og regne. Han var far i en stor familie på ni stykker, syv søsken. Han var en dyktig turner. Min far gikk i kontordress, grå, engelsk gråfarge. Han døde ganske ung, det var under krigen. Jeg var ca. 25 år.
Timen vi skulle ha sammen var over før vi visste ordet av det. Da det hele ble rundet av, så vi undrende på hverandre; var vi ferdige allerede? Av ren impuls reiste de unge seg, tok de gamle i hendene, ga dem en varm klem og takket for at de fikk komme…
…Ungdommen nå til dags!
* morens navn er anonymisert