Kan illegale rusmidler selges med verdighet – og hva med verdigheten i politiets gatearbeid?Etter kveldsmessen på Møtestedet ble jeg sittende å snakke med ”Jens”. Han spurte om han kunne ta med den utdelte teksten som i realiteten var prekenen min den kvelden, nemlig teksten til låta ”Dignity”, skrevet av Bob Dylan i 1994 (Bob Dylan’s Greatest Hits Volume 3).
Verdighet var tema for messen og bakgrunnen for dette var at de som jobbet i kafeen syntes dette var aktuelt, spesielt med tanke på den vedvarende politiaksjonen – inkludert spaning og razzia av enkeltpersoner – på Plata og de følger det hadde for mange av kafeens gjester.
Jens forteller at han nå og da blir stoppet av politibetjenter som vil ransake ham for ulovlige rusmidler, og han opplever at den eneste grunnen til dette er at han – etter mange års rusavhengighet – ser sliten ut. Utseende er altså en av grunnene til mistanke. Dette oppleves uverdig og teksten til Dignity hadde gitt noe gjenkjennelse. Var det dette verset:
Searchin’ high, searchin’ low
Searchin’ everywhere I know
Askin’ the cops wherever I go
Have you seen dignity?
I messen tok jeg også fram historien om den blinde tiggeren i Johannes kap 9 som opplevde samme type fordommer og mistanke som Jens.
At Jens klarer seg bra, har egen leilighet, har gått på legemiddelassistert behandling i flere år og sluttet med kriminell aktivitet, er ikke interessant. Han blir dømt på utseende og må tømme alle lommer mens forbipasserende ser på. Jeg kan akseptere at politiet har en jobb å gjøre, men jeg kan ikke akseptere at folk blir tatt på fordommer og mistenkt for kriminelle handling bare fordi ”de ser slik ut”! For meg synes det som om begrepet ”skjellig grunn til mistanke” blir misbrukt.
Vi ble sittende å snakke om kjøp og salg av ulovlige rusmidler i Skippergata (rett utenfor kafeen) og i gatene rundt. Vi var enige om at de var lite solidarisk å bedrive dette rett utenfor døra, men vi fant ingen løsning på hvor dette skulle kunne skje i verdighet – for også den måten handelen skjer på i dag fører folk ut i farlige og uverdige situasjoner. Her forleden fløy en av kafeens kaffekopper forbi meg og rett inn i hjulet på en taxi som kjørte oppover Prinsensgate – det var avslutningen på en heller dårlig handel.
Footprints runnin’ cross the silver sand
Steps goin’ down into tattoo land
I met the sons of darkness and the sons of light
In the bordertowns of despair
Den illegale rushandelen er blitt flyttet fra Slottsparken nedover Karl Johan til Plata og nå ut i kvadraturen. At handelen vil finne sted, er helt sikkert. Går det an å gjøre den trygg, verdig? Skulle vi gjort som presten i Rotterdam som inviterte inn i kirkelokalene? Dette er selvsagt et spørsmål uten noe godt svar, men hører verdigheten opp fordi vi ikke orker å se? Eller fordi vi ønsker å opprettholde fordommene? Om at de som ser slitne ut, de kan man være sikker på driver med sånt. Jens hadde ikke noe enkelt svar, heller ikke jeg, men et eller annet får meg til å tenke at det ikke bare er problemet med handelen vi ønsker bort, men også de ”slitne” menneskene som bedriver den.
So many roads, so much at stake
So many dead ends, I’m at the edge of the lake
Sometimes I wonder what it’s gonna take
To find dignity
(Relaterte innlegg: Olav Lægdene, Iselin Jørgensen, Kirsten Frigstad)