Enten vi liker det eller ikke: Helsepersonell i eldreomsorgen har i altfor mange år brukt tvang. Nå har vi fått et lovverk som åpner for å kunne bruke tvang. Da kan vi vel bruke enda mer tvang, eller? Heldigvis ikke.
I 2009 fikk vi en lovtekst som åpnet for å bruke tvang overfor personer med demens. Denne lovteksten ventet vi lenge på – faktisk i årevis fordi den ene sosialministeren etter den andre la arbeidene i skuffen. Det ble etterlyst hjemmel for å bruke tvang på sykehjem. Jeg kjente mye motstand inni meg mot at helsepersonell skulle få lov til å bruke tvang, fordi jeg fryktet at nå ville tvangsbruken øke over en lav sko. På den annen side ble jo allerede det brukt så mye (ulovlig) tvang, at noe måtte gjøres. Var dette et nytt grep for å regulere oss som jobber med personer med demens?
Ikke egentlig, nei.
Snu fokus
Det handlet om å snu fokus. Vekk fra å tenke tvangsbruk. Det var egentlig helt genialt! Jeg ble så begeistret da jeg skjønte akkurat det. Det virket jo helt ulogisk å lage et lovverk, som åpner for å kunne bruke tvang, men har som målsetting å redusere bruk av tvang. Hvordan i all verden skulle det skje?
Jo, du måtte opparbeide deg tillit overfor personen med demens før du kunne hjelpe pasienten, og skjønne hvordan pasienten faktisk ønsket å bli hjulpet. Egentlig helt logisk og en selvfølge. Er det underlig at også personer med demens ønsker å være trygg på pleieren før de vil bli fulgt på toalettet av en «fremmed» person?
Dette høres så enkelt ut, men demensomsorgen har sine utfordringer. At pasienten motsetter seg helsehjelp blir definert som tvang. Og alle har vi gjort store feil og brukt tvang overfor pasienter med demens. Ofte uten å forstå at vi faktisk bruker tvang – med edle hensikter. Hvem har ikke tvunget pasienten inn på badet for å skifte en dryppende våt bleie? Presset tannbørsten inn i munnen?
Skape tillit
Vi skulle øke fokus på å ha tillit i alle relasjonener. Skulle da bare mangle! Vi måtte prøve å gjøre ting på andre måter enn å velge tvang først, bevisst eller ubevisst. Vi måtte stille oss spørsmålet om når det passer pasienten å gå på toalettet? Hvordan samarbeide når pasienten viser motstand? Når og hvordan ønsker pasienten å pusse tenner? Hvorfor protesterer pasienten? Er vi for kjappe, kanskje? Vi måtte tvinges til å jobbe med det som lovverket kaller «tillitsskapende tiltak», fordi det var våre holdninger som måtte utfordres og bearbeides.
Å snu fokus var helt nødvendig. Menneskerettigheter gjelder alle. Men dette er tidkrevende prosesser i fastlåste holdninger, og vi har mye ugjort.
Vi må stadig reflektere over og vurdere våre handlinger. Og gjøre tingene riktig. Det finnes ofte et alternativ til tvang. Heldigvis.
Les også: Er glemske uten forstand?