Det ble en litt annen start på uka enn det jeg hadde regnet med.
Som alle andre populære serveringsteder i Oslo har også vi på Kirkens Bymisjons kafé Møtestedet «noen i døra». Ikke som utkaster eller dørvakt, men for å hilse på gjestene våre når de kommer og si «ha det» eller «velkommen tilbake» når de går.
På Møtestedet mener vi at det er viktig at folk blir sett, og at de føler seg sett. Det er derfor det står en i døra og hilser. I løpet av et år har vi mer enn 4500 forskjellige gjester innom. Mange av disse kjenner vi navnet på og bruker det når vi hilser.
Da vi åpnet i dag, var det jeg som stod i døra.
– Hei, Arne! God morgen, Trine.
Noen gjester har vært her hver dag i flere år. Dem blir man ekstra godt kjent med.
– Jøss. Dahlgren, jo. Det er et under at du er her nå, klokka er jo ikke 12 engang. Har du sovet dårlig? Eller har du ikke lagt deg enda?.
Etterfulgt av latter fra to mennesker som føler de kjenner hverandre godt.
Så kom Even.
Han kjenner jeg ikke. Jeg vet han heter Even fordi alle gjestene våre må si fornavnet sitt når de bestiller middag. På den måten vet de som serverer middag, hvem de skal servere til. På fredag serverte jeg Even.
– Hei Even!
Even stopper opp og ser overrasket på meg.
– Hva sa du?
– Jeg sa bare «Hei Even».
Pokker, tenkte jeg, er det ikke Even han heter?
– Det er ikke bare det, svarte han lavmælt. Jeg kan ikke huske sist noen sa navnet mitt og «Hei Even» til meg. Men jeg tror det var moren min. Hun har vært død i sju år.
Har du husket å si «Hei» til Even i dag?
Flere innblikk fra Kafé Møtestedet:
- «Jan var redd for døden, men ikke for å dø. Jan var redd for at ingen skulle vite at han var død.»
- «Alene er de bare alene, sammen kjører kafégjestene Karl og Kenneth trikk, buss og t-bane i Oslo, for å fylle en hverdag som ellers ikke har så mange høydepunkter. »