Å komme til Bymisjonen og Bymisjonens Psykiatriske Døgnrehabilitering (BPR) var som å komme hjem. Å stenge dørene i Louisesgate og på Tåsen vil si det samme som å gjøre noen hjemløse – hjemløse og vergeløse – i samhandlingsreformens hellige navn.
«Alles helse er alles ansvar», uttalte helseministeren i en artikkel i Dagsavisen for litt siden. Kloke ord fra en klok mann, men hva skjer når noen ikke greier å ta vare på seg selv, og heller ingen andre tar ansvaret for å hjelpe?
Etter 30 års virksomhet tvinges Kirkens Bymisjon til å legge ned virksomheten ved Bymisjonens Psykiatriske Døgnrehabilitering (BPR). Etter at oppsigelsen fra Oslo Universitetssykehus i 2011 var et faktum, har ledelsen ved institusjonen drevet en lang og iherdig kamp for å få politikere, presse og fagmiljø til å våkne og være aktivt med i kampen for å redde BPR. Med unntak av noen få kjærkomne bidrag utenfra, har dette vist seg å være en nesten håpløs oppgave. Oslo kommune ønsker ikke å overta plassene og 1. juli stenges dørene for siste gang.
Dagsavisen: Psykosepasienter mister tilbud
Dagsavisen: Nedprioriterer psykisk psyke
En enestående institusjon
I et litt slitent hus i Louisesgate på St. Hanshaugen og i en villa på Tåsen bor til sammen 33 unge mennesker med psykoselidelser. Felles for disse menneskene er at de er i en presset og vanskelig livssituasjon, hvor sykdom og håndtering av dagligliv og egenomsorg er en stor utfordring. De kommer fra ulike nasjoner og alle sosiale lag. Det kunne vært deg eller meg, det kunne vært din sønn eller min datter.
I samhandlingsreformens navn forsvinner en enestående institusjon som vet alt om å samhandle. I en årrekke har BPR vært bindeledd mellom sine beboere og den verden vi alle er tvunget til å forholde oss til utenfor. Samarbeid med leger og behandlingsinstitusjoner, DPSer og behandlere, NAV og ulike hjelpetilbud i bydelene, skole- og utdanningsinstitusjoner, hjem og bolig har vært daglige gjøremål. Filosofien er at den veien det ikke er mulig å gå alene kan man gå sammen.
Kollektiv sorg i BPR
BPR er på mange måter unikt i sitt slag, ikke bare i måten det drives på, men også på grunn av det menneskesynet som ligger til grunn for hele tenkningen. Når verden rakner er det ikke nok med mat, medisiner og et tak over hodet. Støtte, trøst og omsorg er like viktig, om ikke enda viktigere, for å finne tilbake til en levelig hverdag med fast grunn under føttene.
Vi bærer en slags kollektiv sorg i BPR nå. Sorgen, usikkerheten og redselen for det vi ikke vet skal komme. Noen vil rekke å bli «klare» til å flytte ut i egen bolig, om de er heldige kanskje en omsorgsbolig, men de aller fleste vet ingen ting om hva som skal komme. For oss bærer de et ansikt og et navn, en livshistorie og en virkelighet, det er umulig ikke å ta innover seg.
Underlig mantra
Begrunnelsene for å skulle opprettholde en psykiatrisk institusjon, som har hatt et solid virke i en mannsalder, er mange. For oss blir det underlig å skulle snakke om lønnsomhet eller samfunnsøkonomisk vinning på den ene eller andre måten. Jo større helseforetakene blir, desto mindre blir enkeltmennesket. Mantraet om at alles helse er alles ansvar, blir underlig når Bymisjonen nå blir fratatt muligheten til å fortsette et livsviktig arbeid for noen av de mest utsatte og sårbare borgerne i byen vår.
I Dagsavisen 15. januar er Støre igjen ute med nye innspill. «Psykisk helse er folkehelse… og folkehelse foregår i lokalsamfunnene hvor vi lever livene våre». Det er som om Støre har glemt noe meget vesentlig, og det er at den eneste nærheten vi alle så sårt trenger er nærheten til enkeltmennesket. Om ditt NAV-kontor eller ditt DPS ligger aldri så nær hjemmet, har det en sørgelig liten betydning når livet er så uoverkommelig at bare det å skulle eksistere er en kraftanstrengelse.
Bymisjonen bærer en fakkel for alle de som er hjemløse og det er lett å få øye på de som lever på gata. Det er desto vanskeligere å få øye på de unge som stenger seg inne og isolerer seg, som i sin sykdom er så fulle av frykt og fortvilelse at de ikke greier å holde kraften og livsmotet oppe. Disse menneskene er lavmelte eller kanskje helt tause, og slik vil de kunne forkomme i sin ensomhet om ikke noen trer frem og taler deres sak og leier dem frem mot den fremtiden også de håper og drømmer om.
Hjemløse og vergeløse
Det er så mange som kjemper om oppmerksomheten, og vi krever et stadig bedre helsevesen. Det er kommet lovnader om en vedtatt minimumstid på 2 minutter før du får svar hos fastlegen din, ventelistesordninger og kreftgarantier. Vi i BPR vet bare en ting sikkert og det er at vi ikke kan garantere noe som helst når det kommer til det sårbare livet. Vi vet at det å strekke ut en hånd og være nær er livreddende.
Da jeg selv kom til Bymisjonen for noen få år siden, ble jeg tatt i mot med en sjelden og sterk varme. Jeg hadde vært ute av arbeidslivet og hadde uoppfordret søkt om en praksisplass for arbeidstrening. Å komme til Bymisjonen og BPR var som å komme hjem. Å stenge dørene i Louisesgate og på Tåsen vil si det samme som å gjøre noen hjemløse – hjemløse og vergeløse – i samhandlingsreformens hellige navn.