Finnes det en grense for hvor lykkelig det er mulig å bli?
Enkelte bortforklaringer jeg har hørt har vært troverdige. Mange har vært provoserende, andre dertil latterlige eller dumme. Harald Heide-Steens bortforklaring som sovjetisk ubåtkaptein i den klassiske sketsjen med Totto Osvold har jeg alltid tenkt på som morsom, om enn håpløs: «Man kan ikke ze noen grenze under fann, fet De!» argumenterte kapteinen den gang som unnskyldning for at han hadde ført fartøyet sitt inn i norsk farvann. Var det så dumt sagt?
Jeg grunnet på dette forleden på Kon-Tiki-museet, der jeg tok meg selv i å beundre følgende utsagn av Thor Heyerdahl: «Grenser? Jeg har aldri sett en, men jeg har hørt at de finnes i tankene hos visse mennesker».
Den viktigste oppfinnelsen
Noen dager senere ble jeg på ny fylt både av undring og beundring i møte med en av våre brukere på Aktivitetshuset Prindsen, et lavterskeltilbud for mennesker som sliter med et rusproblem eller en psykisk lidelse. På huset drives det ikke med terapi eller tradisjonell behandling, men er et møtested der det samhandles på forskjellig vis. Gjennom diverse aktiviteter skapes gode, mellommenneskelige relasjoner og mye fin kunst. Og håp.
Jørgen har levd et helt voksenliv i psykiatrien og er fast bruker av huset. Han har ikke bare erfaring fra livets harde skole; Jørgen har også lest mye og er glad i å utfordre andre med store og små spørsmål.
Denne dagen er det jeg som blir utfordret:
– Hva mener du er menneskehetens viktigste oppfinnelse, Olav?
Jeg må tenke meg om. Som leder for virksomheten ønsker jeg å fremstå både som klok, reflektert og ydmyk. Til slutt svarer jeg: «Hjulet?» – og får heldigvis et anerkjennende nikk av husfilosofen. Bestått!
Hva er din viktigste oppfinnelse?
Men i dag er det jeg som ikke gir meg. Jeg lener meg godt tilbake for å vise at samtalen ikke er over, smiler lurt og drister meg til å stille et spørsmål tilbake, denne gang på grensen til det private.
– Enn du da, Jørgen? spør jeg. – Hva er din viktigste oppfinnelse?
Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet, men svaret kom lynkjapt og var like overraskende som det var genialt. Med et tindrende blikk fra et uryddig, skjeggete ansikt kom følgende leksjon:
– Jo! svarte Jørgen. – Min største oppfinnelse var da jeg oppdaget at det ikke finnes grenser for hvor lykkelig det er mulig å bli!
Takk, gode venn! Det er håp for meg også.