”Vi må innse at foreldre kan gjøre ting mot barn som vi ikke trodde var mulig” uttalte barneministeren vår nylig. Hun snakker om historiene til noen av barna jeg jobber med. Historier fra en barnevernhverdag som er så godt som usynlig i det offentlige rom.
Historier av den mørke typen, og alltid hemmelige for folk flest. Og skulle en og annen historie likevel finne veien inn i avisa – er det slett ikke sikkert det er en historie av den typen du orker å lese – men heller blar forbi.
Kanskje er det historien til hun som alltid forsøker å trekke ut tiden under kveldsmaten – hun som så intenst frykter stunden hun må være alene med sitt eget hode før hun sovner. Historien til han som brått slår vekk hånda som beveges for å ruske ham i håret – han som skvetter fordi bevegelsen i armen min blir akkurat litt for brå, og kroppen hans brått væpnes til kamp. Eller kanskje historien til han lille som trenger lang tid på å tåle å bli holdt helt stille i hånda til han sovner – og på å tillate seg å tro på at voksenhånda aldri kommer til å vandre til steder den ikke skal være.
De aller tjukkeste hjerteveggene
Jeg jobber jo ikke med vanskelige barn. Jeg jobber med vanlige barn med uvanlige erfaringer. Barna med de aller tjukkeste hjerteveggene. Som kjenner verden som et ensomt og kaotisk sted der alt kan skje. Og når det ikke finnes rom for flere krenkelser eller skuffelser, da begynner hjerteveggene å vokse.
Og her, bak hjerteveggene – er det andre spilleregler som gjelder. Her gjelder det å avvise andre før man selv kanskje blir avvist. Her forventer man å bli skuffet, fordi det for lengst har blitt for slitsomt å håpe på noe annet. Her inne gir det aller mest fornuft først som sist å lære seg og håndtere verden alene. ”Klare selv” har en alvorets gjenklang i denne verden.
Når hjertevegger tiner, drypp for drypp
Kanskje er det optimistisk, på grensen til naivt, å snakke om en smelteprosess. Men kan vi tillate oss å tro på mindre – vi som mener å ha sett hjertevegger tine, drypp for drypp?
For det er varme i hånden som holder henne på ryggen og vitner om at hun ikke er alene når hun skal sove. I den rolige hånden som rusker ham i håret om igjen og om igjen og aldri overrasker. Og i den store hånden som kan holde den lille hånden, kveld etter kveld, uten å kreve noe tilbake.
Barna med de tjukke hjerteveggene trenger først og fremst at vi orker å ta innover oss at de finnes. For bare da kan vi se dem. De trenger at vi tror på historiene deres – at vi orker tanken på at det umulige av og til skjer. Og så må vi handle.