Fredager pleier vi å ta en kaffe sammen på «Batteriet – ressurssenter mot fattigdom». En fredag nå nylig skjedde det noe som gjorde det helt malplassert å ta den kaffepraten før vi gikk inn i helgen.
Etiopisk asylsøkerforening arrangerte en fotoutstilling her. Gjennom hele helgen satt bildene fast på netthinnen min. Så sterkt at det gikk flere dager før jeg kunne fortelle noen hva jeg faktisk så i de bildene. Hele rommet var gjort om til et galleri. Hva var tema? Og hvem var disse kvinnene som arrangerte den fotoutstillingen? Mange av dem har hatt mange år i Norge, men de er ureturnerbare, papirløse, mer eller mindre bostedsløse flyktninger. Gjennom årene har de fått mer og mer fotfeste som organisasjon her på Batteriet. Og vi har lagt stein på stein og langsomt bygget relasjoner til dem.
Slaveri i vår tid
Bildene tok oss til Saudi-Arabia og andre gulfstater og viste etiopiske unge kvinner; døde, maltrakterte, hengt, druknet, slått i hjel. De var slaver, uten rettigheter og beskyttelse som var fritt vilt og andres eiendom, utsatt for overgrep og voldtekt uten at overgriperne ble stilt til ansvar. Deres papirer var tatt fra dem av deres «eiere» slik at de ikke hadde noen mulighet til å komme seg ut av landet. Det er slaveri i vår tid. Hvor mange av dem som tok sitt eget liv og hvor mange av dem som ble drept vet ingen, og det er ingen etiopiske myndigheter som bryr seg om hva som skjer med dem. Dette er ikke fortid, det er nå – det skjer hver dag .
Det er noen håpstegn her. At det er hjemløse, fattige flyktninger uten lovlig opphold i Norge som setter dette på kartet og lager en utstilling av det for å dokumentere og gjøre overgrepene synlig gir meg håp og tro på menneskers iboende godhet. Hva gjør at disse vennene finner krefter til å engasjere seg i disse fortapte kvinnene i et fjernt land? Skulle tro de hadde mer enn nok med å slåss for sin egen sak her?
Skam er en faktor i fattigdomsbekjempelse
Svarene på de spørsmålene er flere, og vi har dem ikke alle.
Den svensk/finske forskeren Carolina Helena Ohls ved HIOA skriver en doktoravhandling om skam. Hun skriver at skam er en sosialpolitisk faktor i fattigdomsbekjempelse. «Mens skam svekker handlingskraften, så fremmer verdighet initiativ», sier hun. Skammen reduserer menneskers evne til initiativ og konstruktiv handling, og skam er en følelse som påvirker vår selvvurdering. Lav selvaktelse kan bety passivitet og isolasjon. Skam er nært knyttet til hva jeg er, hvordan jeg ser på meg selv som menneske. Til forskjell fra skyld som er nær knyttet til hva jeg har gjort.
I den forskningen hun gjør sammen med et team av internasjonale forskere , har de funnet at sosiale hjelpetiltak enten hevet eller senket folks skamfølelse. Det var kvaliteten på tiltakene som gjorde at skammen økte eller ble mindre. Min tanke da er at når mennesker blir møtt slik at de føler seg sett og verdsatt som menneske, så bidrar det til at de ser mer av sin verdighet som mennesker. Likeverdet blir mer synlig for dem.
Når skammen blir mindre og verdigheten gjenfinnes
Det er noe av denne prosessen som jeg tror har skjedd når etiopier her orket å forene sine krefter og til og med slåss for kvinner i et fjernt land som er ofre for slaveri og trafficking. I stedet for å ha nok med sitt eget.
Det er noe av det som skjer når mennesker landet rundt går sammen, danner organisasjoner, setter ord på det som har vært deres livs kamp og lidelse enten det er psykisk sykdom, rusavhengighet, flukt fra krig eller overgrep. Skammen blir mindre når de blir møtt som hele mennesker, når de blir lyttet til, når deres egne tanker om løsninger på deres problemer blir hørt av dem som befinner seg i en hjelperolle eller likemannsrolle. Og når skammen blir mindre og verdigheten gjenfinnes, så øker initiativet og handlingskraften. Da blir den sosiale ekskluderingen mindre.
Det er dette vi er til for her på ressurssenteret mot fattigdom, Batteriet, hvor vi hver dag legger stein på stein for å bygge et varmere samfunn. Den litauisk-franske filosofen Emmanuel Levinas sa at vi ikke kan oppdage hva et menneske er ved å søke i vårt eget indre, men bare i møte med et annet menneske som møter oss som et ansikt. Det er ansikt til ansikt at den andre blir til for meg – og det er det som skaper etikken.
Relaterte blogginnlegg:
Nyeste blogginnlegg: