For noen fungerer det, og ingenting er vel bedre enn om man med Jens Stoltenbergs ord har ”hele folket i arbeid”. For andre derimot, må man på et tidspunkt kunne sette en grense for når nok er nok.
En smilende og røslig mann kom nylig innom kontoret og spør om jeg husker ham. Selvfølgelig gjør jeg det, mannen som for bare noen måneder siden på nytt fikk avslag om uføretrygd på tross av legens anbefaling, og som nå bare vil takke for at jeg hjelper han med klagen. Jeg tar ham i handa og spør hvordan det går med han. ”Joda, det går”, svarer han. Han har nettopp fått innvilget dispensasjon fra maksimaltiden på fire år på arbeidsavklaringspenger, og er dermed sikret en stabil inntekt fram til sommeren i det minste. NAV har imidlertid nå satt ham på nok et kurs i forsøket på å få han ut i arbeid. Han kan ikke huske hvor mange tiltak han har gjennomført, eller skulle ha gjennomført, de siste årene. NAV mener likevel at dette skal lede han tilbake til et arbeid han kun har vært i sporadisk gjennom de siste 30 årene.
Et kurs i mengden
Oddgeir, som vi kan kalle ham, er i dag passert 50. Han har vært mer eller mindre rusavhengig siden han var tenåring, og har ingen utdanning utover grunnskole. De jobbene han har hatt i løpet av livet har vært av kort varighet, og han har i løpet av sitt voksne liv aldri vært i full jobb. Helsesituasjon hans har det heller ikke vært stort bedre med, og han har slitt med diverse mer eller mindre alvorlige sykdommer, i tillegg til rusmisbruket sitt. Likevel mener NAV nå at denne mannen med hjelp av et nytt kurs plutselig skal kunne klare å jobbe, på samme måte som en bil blir satt på verksted for å få fikset de feilene som er med den, og som etterpå fungerer like fint som før. Oddgeir er likevel overraskende positiv til at han nok en gang må på kurs. Han har ikke de helt store forventingene til hvilket utbytte kurset skal gi ham, men smiler og ler litt ironisk over situasjonen, og er innstilt på å gjøre som NAV forteller ham. Han er en person som er lett å like denne mannen. Han protesterer og klager sjelden, og ser positivt på framtiden sin. Kanskje er det imidlertid hans gode humør og det at han sjelden klager som gjør at NAV på en enkel måte, og uten protester, kan sette ham på utallige særdeles lite vellykkede tiltak.
Uførhet handler også om verdighet
Det er mange som er i Oddgeirs situasjon og som kanskje bruker hele livet på å følge NAVs pålegg og anbefalinger for hvordan man skal komme i arbeid. For noen fungerer det, og ingenting er vel bedre enn om man med Jens Stoltenberg ord har ”hele folket i arbeid”. For andre derimot, må man på et tidspunkt kunne sette en grense for når nok er nok. Et tidspunkt hvor man sier at et visst antall tiltak uten utsikt til bedring holder, og at det kanskje er på tide å la denne personen få fred og få slippe å føle på det å ikke strekke til. I mine øyne er Oddgeir en person som utvilsomt oppfyller vilkårene for å kvalifisere for uføretrygd, og som har en sykdom som gjør ham varig ute av stand til å arbeide. Hans siste 30 år har allerede bevist dette, og Oddgeir har forsøkt etter beste evne å komme seg ut i arbeid. Hvorfor ikke heller la denne mannen nå få leve sine siste gode år med verdighet og heller spare kursavgiften?