Jeg har sett ham stråle av glede, håp og mot. Jeg har sett nyktre år. Vennskapet vårt handler alltid om det samme: respekt og ingen pushing. Selv når han nå velger rus.
Første gang vi møttes var på skirenn i Holmenkollen. Han presenterte seg som sportsidiot, og briljerte med sine sportskunnskaper. Han har en hukommelse solid som eik, et godt blikk og er kjapp i replikken. Vi lo mye.
Gjennom årene har vi blitt godt kjent. Det er mye spøk, men også alvor. Hele tiden med en enighet om at han skal få utvikle seg som rusfri i eget tempo. Ingen pushing. Han vil prøve, feile og prøve igjen. I eget tempo, men sammen. Jeg var der første gang han snakket for en forsamling, så han ta ansvar han aldri hadde fått før og så hvordan han sørget for at alle rundt ham hadde det bra. Alle skulle inkluderes. Rettferdighetssansen hans er glødende. Den ligger til grunn i alt han tar for seg. Han lærer meg om livets sol- og skyggesider.
Veien i nye spor
Sportsidioten fortsatte dessuten med alle nødvendigheter som måtte til for å få et bedre liv etter mange år med rusavhengighet. Han gjorde som legene sa, betalte ned gjeld, droppet rusen på konserter, utforsket nye fritidsinteresser, trosset tannlegeskrekken og fikk orden på tennene, fikk venner utenfor rusmiljøet, holdt ut vanskelige økter i terapi. Og som sportsidioter flest gikk han på ski om vinteren, og spilte fotball om sommeren. Han banet vei i nye spor og tok utfordringene i eget tempo. Han simpelthen elsket å være i aktivitet. Hadde han noe å fylle dagene med, var det også lettere å stå imot russuget som trigget ham fra tid til annen.
Vanskelige sidespor
Da utfordringene gradvis hopet seg opp ble det vanskeligere å holde fokus. Sakspapirer var vanskelige å tolke, pengene kom ikke da de skulle, boligen han skulle flytte til var uferdig, han så venner fra rusmiljøet som hadde det vondt, han hadde ting å skjule og minner som plaget gjennom søvnløse netter. Traumer sitter dypt. Ingenting av dette bruker han som unnskyldninger. Uansett ble det lettere å være sløv, den tunge veien ut i sidesporet og til den flyktige tilværelsen var kort.
Men vennskapet vårt handler alltid om det samme: respekt og ingen pushing. Selv når han velger rus.
Vi møttes nemlig for noen dager siden. Nå er han mørk i øynene og forteller om livet som gategutt i byens ulmende smug. Han orker ikke være hjemme. Han blir stresset av å være alene. Han forteller om episoder han skammer seg over. Lovbrudd. Jeg gjør det klart at han ikke trenger fortelle meg hva han gjorde i går. “Jeg er opptatt av hvordan du har det i dag. Hva kan jeg gjøre for deg? Hva vil du nå?” Spritlukten legger seg som en eim i rommet. Han sikler og forklarer at det er på grunn av dop, men han er våken og har det vondt. ”Du kan ikke gjøre noe”, sier han. ”Men du bryr deg og det betyr jævlig mye inni her.” Han slår seg på brystet med knyttneven. Vi prater. Om ting vi har pratet om før. Før det hopet seg opp og alt sprakk. Det handler om voksne som skulle vært hans trygghet. Det handler om vold, og verre, en kamp for å overleve som har vært hard å kjempe. ”Det er ikke mye til slektstre å være stolt av”, sier han. Nå føler han at han bærer hele stammen til eiketreet.
Alltid gategutt
”Hei, din sportsidiot”, sier jeg. Vi skifter fokus. For vi har vært sammen på gode dager også. Dager han ikke har glemt. Jeg har sett ham stråle av glede, håp og mot. ”Det var bare tre nyktre år mot 25 i helvetet. Jeg kommer alltid til å være gategutt, jeg.” ”Ja, det gjør du, og det skal du bruke for det det er verdt.” For som alle andre har han mange ansikter. Han er en klok gategutt som er mer enn rusavhengighet. Han viser respekt og omsorg for sine medmennesker. Historien sliter ham ut, men han har ressurser og initiativ, et smil som smitter, og tanker til ettertanke for andre. Ingen kan pushe ham ut av misbruket nå. Men han vet at vi bryr oss. Pushing forbudt, men han får støtte.
For sportsidioten betyr det forskjellen på håpløshet og håp, akkurat nå.