Trondheims politikere har nylig behandlet et forslag om endringer i forskriftene til politivedtektene. Slik blir det debatt av og godt er det.
Engasjementet blant politikerne på rådhuset og folket i gata handler ikke om en smal interesse for regelverk og forskrifter. Det er sakens kjerne som vekker debatt og følelser. Den dreier seg om fattige tilreisende som kommer til Norge og hvordan vi skal forholde oss til denne realiteten. Det store bakteppet er endringene i Europa med høy arbeidsledighet, økt sosial uro og dyp fattigdom. Situasjonen der er mer dyster enn vi liker å tenke. Det lille bildet er våre lokale utfordringer knyttet til fremmede som ikke klarer å forsørge seg selv, og utenlandske borgere som livnærer seg av tigging i våre gater. Dette er sakens kjerne og den eneste tolkningsrammen som gir mening.
Den krevende balansen mellom tydelighet og varsomhet
Debatten om politivedtektene trenger hoder som forstår hvordan ting henger sammen og hjerter som makter den krevende balansen mellom tydelighet og varsomhet. Tydelighet, fordi den nasjonale debatten viser at mange byer har klare utfordringer å ta tak i. Varsomhet, fordi diskusjonen innebærer en betydelig fare for stigmatisering – ikke bare av en uønsket aktivitet, men også av uønskede individer knyttet til en særskilt etnisk gruppe, nemlig romfolk. Våre politikere var heldigvis oppmerksomme på dette og tok inn en viktig merknad da politivedtektene var oppe til debatt: «Romfolket har vært forfulgt og diskriminert i mer enn 500 år. Trondheim kommune må ikke sette inn tiltak som viderefører denne diskrimineringen. Vi ber derfor ordføreren kontakte regjeringen og be om at de initierer en prosess hvor norske byer går sammen for å finne felles konstruktive løsninger for disse menneskene.»
Det var en klok tilføyelse.
Alle mennesker er like mye verd
Kirkens Bymisjon og menigheter i Trondheim kjenner et særlig ansvar for mennesker i nød. Det springer ut av en helt grunnleggende tanke om at alle mennesker er like mye verd. Eller sagt med Jesu egne ord: Du skal elske din neste som deg selv. Vi møter mange som ikke kan forstå at mennesker i byen må tigge når de ønsker å arbeide. De kan heller ikke forsvare at noen må sove ute i all slags vær. De vil ikke at folk skal behandles sånn, uansett hvem de er og hvor de kommer fra. De har større ambisjoner for byen vi bor i. De ønsker en by som møter folk på en vennligere måte. De etterspør et sikkerhetsnett som fanger opp akutt nød bedre enn vi klarer i dag.
Vi har alle møtt dem. Menn på spinkle stoler som spiller endeløse melodier på et gammelt trekkspill. Unge gutter som vifter med koppen rett opp i ansiktet ditt. Damer som selger roser og ser på deg med bedende blikk. Fremmede som kneler på asfalten. De tåler kropper som verker og biter i seg ukvemsord for 50 kroner dagen. Ukjente som tuller seg inn i pledd og aviser og rigger seg til for natten. Ingen vekker byens følelser som disse. Vår største medlidenhet og vår dypeste forakt. De er en daglig påminnelse om fattigdom og hjelpeløshet, men like mye om en manglende vilje til å gjøre noe med det.
Et etisk problem
Problemet er mer enn et ordensproblem. Det stikker langt dypere. Problemet er at vi så lett blir vant til den fattigdommen og fornedrelsen som finnes utenfor vår egen stuedør. Problemet er at vi så fort slutter å uroe oss over tilvenningen. Problemet er at foreldre med barn haster forbi kvinnen på gata, mens de ber ungene se en annen vei. Problemet er at vi tror at vi og vårt er truet av de fremmede. At vi ikke har oppdaget at vi selv er den største trusselen for verdiene vi liker og kulturen vi er så stolte av. Dette er ikke et juridisk problem, men et etisk. Det løses ikke gjennom endringer i politivedtektene. I alle fall ikke gjennom det alene.
Vår Frue kirke er en åpen kirke og en lyttepost i byen. Der møter Kirkens Bymisjons folk som har kommet for å søke arbeid og et bedre liv. Noen er lurt hit av tomme løfter om jobb og bolig. Andre har flyktet fra fattigdom og ren nød. Mange er i en sårbar situasjon og står i stor fare for å bli utnyttet. De grunnleggende utfordringene for disse fattige tilreisende er knyttet til det å være fattig i et dyrt og gjennomregulert samfunn, som mangler billige overnattingssteder, har få offentlige toaletter og der porten inn til lønnet arbeid er altfor trang. Svaret på disse utfordringene ligger ikke i nye forskrifter. Et strengere regelverk vil gi politiet et større handlingsrom, men det kan bare håndheves på en meningsfull og forsvarlig måte dersom det samtidig iverksettes sosiale tiltak. Det kanskje viktigste tiltaket vil være å etablere et overnattingstilbud på permanent basis for fattige tilreisende til Trondheim. Det kan vi klare om byen vil.
PS: Innlegget er skrevet i samarbeid med biskop Tor Singsaas, og publisert i Adresseavisen 21.feb.