Havner du utpå, trenger du to ting for å hente deg inn igjen: Noen som ser deg og noen som gir deg gode råd eller klare beskjeder.
Plutselig ligger jeg i vannet og spreller. Med en gigantisk tørrdrakt en japansk sumobryter verdig. Og uten anelse om hvordan jeg skal komme meg opp i kajakken igjen. Jeg er fullstendig fortapt, mens det sakte går opp for meg at en tørrdrakt bare holder det den lover hvis du lukker den skikkelig.
Om å kante i kajakk
For å rekapitulere litt: Vi var ute i kajakk med Kirkens Bymisjon i Kristiansand, på nybegynnerkurs med Enter fritid. Arbeidet i Enter er rettet mot mennesker med ruserfaring som ønsker å leve et rusfritt liv. Et viktig bidrag til rusfrihet – kanskje det aller viktigste – er gode relasjoner og trygge fellesskap. Hver uke samles ca 100 personer i slike fellesskap, og i dag skulle en gjeng lære å padle. Det ble tidlig vitset om presten som ikke trengte kajakk, han kunne jo gå på vannet. Men vitsinga gikk over til sympati og støtte når gjengen så mitt maritime kunnskapsnivå. At alle sørlendinger er båtvante, er faktisk også en fordom!
Jeg har et over gjennomsnittet utviklet konkurranseinstinkt. Så når Kirkens Bymisjons egne instruktører sa at vi skulle konkurrere i svingteknikk, gikk det ikke lang tid før kajakken kantet og jeg sa slike ord som bare er lov å si under vann. Da jeg kom til overflaten, spilte følelsesregisteret på den herlige cocktailen av «alle ser at jeg driter meg ut» og «så det var sånn det skulle ende». Instruktørene, som også mentalt hadde hodet over vann, så at vi var 5 meter fra land og at dette var en gylden anledning til å lære kameratredning.
«Da samles vi rundt kajakken til Bjarte, og så skal Willy og Bjarte vise oss kameratredning» – kommanderte Tony som leder arbeidet i Enter Fritid. Hvafornoe?, tenkte jeg. Ikke visste jeg hva kameratredning var, og ennå viktigere: jeg følte meg som den siste personen langs sørlandskysten som kunne lære noen noe som helst om kajakk.
Kunsten å gå på vannet
Smak på ordet kameratredning, det er et flott ord. Det smaker av den nødvendige kombinasjonen av likeverd og empati. Willy tok kommandoen raskt:
«Da svømmer du frem til fronten av kajakken min og stabiliserer den, så gir jeg deg årene slik at jeg får tømt båten, så svømmer du tilbake, ikke den veien, men rundt der ja, og så hever du brystkassa opp dit, jo det går fint, du er sterk nok, så bra, og så svinger du bare foten inn i cockpiten, ja det heter cockpiten, dette går så fint, ligg lavt nå så kan du skli sakte bakover, litt til så er du der!».
La det være klinkende klart: jeg hadde ingen anelse om hva jeg var med på. Men jeg var såpass fortapt at min eneste mulighet var å stole på Willys pedagogiske instrukser. Jeg fulgte en og en beskjed, og vips var en lett overvektig landkrabbe med tvilsom balansenerve tilbake i kajakken. Det er vel det nærmeste en moderne prest kommer å gå på vannet!
Et undervurdert mot
Gjengen i Enter har dyrekjøpte erfaringer med å falle utpå. Ruserfaringer er smertefulle og rammer studieløp, arbeidskarriere, økonomi, egen helse og nære relasjoner. Min raske dukkert en vårdag i Kristiansand er ikke mer enn et artig bilde i denne sammenheng, men på sin enkle måte minner det oss om noe avgjørende.
Havner du utpå, trenger du to ting for å hente deg inn igjen. Du trenger noen som ser deg, noen som gir deg gode råd eller klare beskjeder. Dette kan være helsepersonell, venner, familie, lærere og mange andre. Det er ikke så avgjørende hvem det er, men at det er noen som ser deg. De fleste av oss er ikke skrudd sammen slik at vi fikser livet alene.
Men det andre poenget er også viktig: du må selv være villig til å motta hjelpen og handle deretter. Hvis jeg hadde gitt opp, ville Willy og Tony fått store problemer med å få meg tilbake i kajakken. Vår egen innsats er alltid avgjørende. Den som våger å motta hjelp, viser et uendelig stort mot som dessverre er undervurdert i samfunnet vårt.
Den største kameratredningen som skjer i Enter fritid, har ingenting med mine krumspring i vannet å gjøre. Det er den daglige relasjonsbyggingen som er avgjørende, der vi sammen støtter hverandre i likeverdige fellesskap. Dette er ikke unikt for Kirkens Bymisjon, selvsagt. I mitt arbeid i fengselet ser jeg at organisasjonen Way Back driver et utrettelig arbeid med kameratredning slik at personer med soningsbakgrunn kan oppnå et liv uten kriminalitet og rus. Anonyme narkomane er et annet godt eksempel. Nå er ikke poenget å skrive enkelt om avhengighet, kriminalitet eller livskriser, men for meg gir det uansett håp å se mylderet av kameratredning som drives i Kristiansand og andre steder.
Nå tenker du sikkert at denne historien får en happy ending, med en prest som planlegger sommerferien i kajakk langs norgeskysten. Til de som tenker dette, vil jeg si et klart og tydelig: glem det! Klok av skade holder jeg meg til asfalt fremover. For husk at den viktigste kameratredningen drives på land!
