Dette er historien om en kvinne som med kjærlighet og stolthet fødte sine barn, før hun ble rammet av krig og opplevde å mistet alt av egenverdi. Dette er historien om kvinnens vei til et nytt liv.
I Kirkens Bymisjons Barneverntiltak har vi en avdeling som driver med TiltaksUtvikling. Vi syr og tilrettelegger tiltak i familier som av en eller annen grunn trenger bistand på sin vei. Gjennom årene har vi hatt ca. 150 familier vi samarbeider med og vi har fulgt mange av familiene over lang tid. Denne familiehistorien er en av mange ganske like historier.
Lyst til å dele sin historie
Jeg så henne løpe bortover gaten i hektiske raske skritt, hun var bestemt og målrettet og hun så sterk og glad ut der hun tok plass på fortauet. Plutselig snur hun på hodet og ser på meg. Vi smiler bredt til hverandre, vinker og hun snur raskt og kommer rett mot meg.
For akkurat åtte år siden, i en sal med mange mennesker, var det en dommer og noen legmenn, en tolk og noen advokater som snakket uforstående og vanskelig til og om henne. En bekymret barnevernkonsulent talte i salen og ord som “omsorgssvikt, evnesvak, vold i hjemmet” svevde inn og ut av tolkens munn.
Hun kunne ikke språket, hun forsto ikke innholdet av hva de sa, hun var bare redd og klamret seg til vesken sin hvor hun hadde alle sine papirer. Alle papirene med beviset på at hun hadde fire barn, at hun var fra et land med en årelang borgerkrig, at hun hadde vært på krisesenteret fordi mannen hennes ikke klarte overgangen med å bo her og drakk og slo hardt.
Vi klemmer lenge og varmt og bestemmer oss for å gå på kafè. Hun er så vakker og stødig med håret bølgende nedover ryggen, med joggesko og joggebukser og en sportsbag hengende over skulderen. Hun forteller at hun er på vei til trening. Euforisk og lykkelig over møtet setter vi oss tett sammen og glemmer å bestille. Jeg kjenner jeg varmes i bringa av glede over å kjenne hennes energi og lyst til å dele sin historie, den jeg ikke fikk ta del i, den som kom etter at hun sto støtt alene.
De spurte om vi kunne gjøre et siste forsøk
De ringte fra salen til TiltaksUtvikling, den gangen, fra den salen hvor fylkesnemdsaker for familier og barn blir behandlet. De spurte om vi kunne gjøre et siste forsøk på å hjelpe en mor og hennes barn til å mestre livet. De spurte om vi kunne sette inn tiltak slik at mor og barn kan få hjelp til å skjerme seg mot vold og alkohol, at de kan få hjelp til å snakke om livene sine, om krigen, om å miste sine nære, om å være helt ny i et fremmed land. De spurte om vi kunne være tett på og hjelpe med å følge opp skole og helse og tilrettelegge slik at mor en gang kunne være den ene som mestret dette.
Vi sa selvfølgelig ja.
Endelig får vi teen på bordet. Det blir med ett alvor i luften, hun ser ut av vinduet, puster tungt og forteller om følelsen av avmakt og redsel som var så stor del av livet hennes i mange år. Jeg lar historien flyte mellom oss og er stille sammen med henne. Det er en fortelling om en voksen kvinne som med kjærlighet og stolthet fødte sine barn og som ble hardt rammet av krig og som opplevde å mistet alt av egenverdi. Hun snur seg tilbake og sier at det tok noen år før hun skjønte at livet ga henne muligheten for en helt ny start.
Det var en fin liten gjeng som møtte oss i døra da vi møtte dem for åtte år siden.
Fire par barneøyne fra 2 til 11 år så spente og nysgjerrige på oss. Hva ville vi, hva skulle vi? Vi var tre stykker, et nøye sammensatt team med ulik kompetanse og livserfaring og med en overbevisning om at vi ville prøve alt vi kunne for å lage trygge rammer sammen med mor, slik at barna skulle slippe fri fra redsel og vold og maktesløshet.
Det var en lang vei å gå, alt skulle ordnes. Leilighet skulle byttes, skilsmissepapirer skrives. Skoler skulle samarbeides med, barna integreres i alt fra fotball til dans. Leksehjelp og sosialkontor og skolehelsetjensten skulle følges opp, senger kjøpes, nytt kjøleskap og vaskemaskin monteres. Samtidig med alle av disse livets nødvendigheter lå sorgen der. Sorgen over å være borte fra sitt eget, sorgen over å bli alene, sorgen over at de fleste i familien hennes var borte, sorgen over at det ble som det ble.
Eldstejenta vil bli lege
Med en mild stemme, på flytende norsk, forteller hun at den eldste går ut av videregående i år og med de beste karakterene og at hun vil søke på medisin for å bli lege. Det var det den eldste ønsket seg fra hun var liten. Vi husker det sammen, ler og deler historie. Viktige øyeblikk som kan deles er så verdifulle. Vi deler minner om turer vi dro på og latterdøra slår seg opp når vi minnes turene over grensa for å kjøpe billig kylling eller når ungene så et boblebadekar for første gang og helte hele sjampoflasken i. Vi deler minner om den jula da Gjensidigestiftelsen ga mor penger så det bugnet av deilig mat i huset og den gode følelsen det var å kunne kjøpe de fineste julepresanger til ungene. Eller historien om når vi var på badeland og den minste ungen trodde svømming var en medfødt egenskap.
Etter en lang uttømmende god latter kommer tårene. Vi minnes samtalene når vi snakket om krigen og de døde. Om da vi fikk laget bilder av de som var borte, og at de tente lys hver dag en lang periode for å godta og også for å lukke for å gå videre. Hun sier at de yngste har glemt mye men at de eldste husker.
Vi var der i fem år. Det var de mest fantastiske menneskene, faglig dyktige og stabile miljøterapeuter som hver eneste uke i alle disse årene var på fotballtrening, fulgte til dans, var sammen på skoleavslutninger og bursdager, og som, når det var ferie, tok dem med på hytta si og etter noen år inkluderte dem i sine liv. Bånd som er knyttet ennå, åtte år etter. Helt frivillig basert på kjærlighet og gjensidig glede. Det ble bare sånn. Og det gjør det av og til.
Vi sorgbearbeidet og vi styrket sterke sider, vi gikk sammen på familiens livsvei i noen helt avgjørende barneår.
Stabilitet, fag og langsiktighet
Hun forteller om sitt nye liv. Hun tok videregående i fjor og fikk gode karakterer i alle fag. Det var svært viktig sier hun med alvor. De trodde hun var evnesvak, det begrepet ble brukt i salen for åtte år siden. Det sitter hard inne i henne ennå. Hun forteller at hun fikk arbeidstrening og tilrettelagt arbeidsdag på Unikum fordi hun var firebarns-mamma og alene. De hjalp henne, de ga henne arbeidsstolthet sier hun. Hun forteller at hun er i full jobb i dag og vil studere når ungen har fått sitt. Og så trener hun, det er det beste nå sier hun med et bredt smil.
Samtalen summer litt ut, hun skal videre i livet sitt, jeg i mitt. Så ser hun på meg og sier : – Dere var der når vi trengte dere aller mest, og Monica, kanskje det beste var at dere var vår familie når vi ikke hadde noen igjen.
Vi klemmer igjen, lenge med varme fra kroppen til hverandre. Vi kjenner hverandre godt og det er med en gjensidighet og stor respekt for hverandres liv vi går hver til vårt.
Etter samtalen ringte jeg henne og har fått tillatelse til å dele historien i en slik liten kort fortelling. Jeg har gjort om på litt fakta i historien.
Denne familiehistorien er en av mange ganske like historier. I dag ser vi imidlertid at slike omfattende tiltak i hjemmet nesten ikke etterspørres. Noen barneverntjenester gjør det, de tør satse på stabilitet, fag og langsiktighet. Det kan være krevende å møte familier i ulike livskriser og da handler det hele om at vi må tilpasse oss familiens livskontekst og ikke omvendt. Det er da resultatene kommer som i denne familien, det tar bare litt tid!