Av og til tenker jeg på hva det er som gjør oss stolte, når vi kan se tilbake i tid og tenke at det var et gyllent øyeblikk i mitt liv eller vår kollektive historie.
Var det den gangen vi gikk opp i kjøpekraft? Var det den gangen vi klarte å forhindre at andre fikk del av vår rikdom? Var det den eller de gangene vi var rause og lot andre få del i det vi selv hadde, med eller uten rett? Var det når vi som barn passet på vårt eget godteri, eller var det når vi delte med dem som ikke hadde? Var det når vi holdt noen utenfor eller når vi lot den fremmede få være med?
Stolthet skapes ofte av svakhet for andre.
Babette, Paavo, Marte Svennerud og Peer Gynt
Det er sikkert illusorisk og jeg hører alle de gode motargumentene, men fra litteraturen hører jeg fortellinger som drar i samme retning. Babettes gjestebud med sitt himmelske måltid for mennesker som ikke hadde krav på en kald potet. Biskopen i De Elendige som lot seg rundstjele og gav i tillegg sølvlysestakene til han som stjal, i stedet for å få ham arrestert. Eller bonden Paavo som endelig etter et godt år får anledning til å bake brød uten bark, men som sier til kona når hun foreslår at de skal kaste barken og bake av bare rug: «Blanda du til helften bark i brødet, ty førfrusen står vår grannes åker!». Og vår egen Marte Svennerud som tok ansvaret for «alle sju» etter at de hadde mistet begge foreldrene og trengte et nytt hjem.
I siste hånd er det valget fra Peer Gynt det dreier seg om. Dovregubben som forteller Peer at forskjellen på troll og menneske bare består av ett ord, «nok». Mennesket skal være seg selv, trollet være seg selv nok.
Trollet har alltid de beste argumentene. Men mennesket blir som mest og best menneske når det lar seg bevege av annet enn de gode økonomiske argumentene. Når vi ikke er oss selv nok, men har plass for andre.
Tigging går aldri av moten
Litteraturen fra tidligere tider forteller oss at tigging slett ikke er et nymotens fenomen. Tigging er heller ikke knyttet til en kultur eller religion, men har vært praktisert i høyst ulike former, alt fra religiøst betinget tigging til tigging for å holde liv i seg selv og egne barn. På et vis er også halloween et uttrykk for det samme, selv om det her ikke dreier seg om å sikre seg nok til å overleve.
I min barndom så jeg ingen tiggere. Det kunne vel hende at en ble spurt av beruset mann om vi hadde en femmer til kaffe, men det var unntaksvis. Det var stoffmisbrukere som først var ute med koppen og ba oss om å legge noen kroner oppi. Gatemusikanter hadde nok gjort det samme, men det var ikke tigging, snarere å regne som frivillig betaling for musikken.
Tigging som tema i den offentlige debatt, ble først opphetet når representanter fra romfolket inntok de fleste større norske byene. De kom i større og mindre grupper, primært fra Romania hvor de utgjør en pariakaste. Stort sett dreide det seg om voksne mennesker, til tider var det også barn med som tiggere. Det var dette som skapte den store debatten om tigging. Skulle vi akseptere dette nye innslaget i bybildet?
Argumentene for og mot tigging
Argumentene mot tigging er forholdsvis enkle og oversiktlige: tiggerne er en provokasjon ved sitt blotte nærvær og dersom det blir ok å tigge og dette skulle bli god butikk, ja så vil det føre til at andre fattige også får lyst til å reiser til Norge for å tigge. Noen har også påpekt at mange tiggere er blitt aggressive og svært pågående.
Argumentene for at tigging skal være tillatt er heller ikke så vanskelige å få oversikt over: det dreier seg om fattige mennesker som ikke ser seg noen annen mulighet for å tjene til livets opphold og vi kan ikke frata dem deres eneste mulighet til inntekt.
Skulle man oppsummere måtte det bli omtrent slik: på den ene side ønsket om renhet, ønsket om å fjerne alt som kunne være estetisk ubehagelig, et ønske som slett ikke er av ny dato. Byggingen av de store institusjoner for psykisk syke, rusmisbrukere og mentalt tilbakestående føyer seg inn i samme mønster. Fra den andre siden; ønsket om å verne om de svakeste blant oss. Gi dem en mulighet til å dekke de helt grunnleggende behovene.
Det går an å tenke på en helt annen måte
Kanskje vi skulle våge å tenke at tiggerne er vårt ansvar utover det å gi dem en tier i ny og ne. Våge å gi rom og muligheter for en gruppe mennesker som er blitt marginalisert og kjeppjaget hvor de har vist seg. Våge å bruke offentlige penger på mennesker som til daglig må ta til takke med mynter, for å skaffe dem arbeid her og om de ønsker det, bruke skikkelig med penger for å gjøre noe med livsforholdene der de kommer fra og gi mulighet for utdanning, jobb og framtid for de som velger å bo her.
Vi vet at tiggerne langt på vei har dårlig utdanning fra sitt hjemland, men at mange av dem er flinke innfor sitt fagområde, ofte knyttet til håndverk og landbruk. Vi vet også at utdanning og arbeid er helt nødvendige forutsetninger for at forholdene skal endres på lang sikt, en tier i koppen er ikke å forakte i dag, men endrer ikke framtiden.
Er det illusorisk? Er det illusorisk at et land med over 5000 mrd. kroner på bok bidrar til et mer verdig liv for mennesker som har vært behandlet som pariakaste i store deler av Europa i flere hundre år? Er det illusorisk at et land, nesten uten politisk debatt, har brukt milliarder på en mislykket militær operasjon i Afghanistan, en operasjon som i tillegg kom til å koste flere unge menneskers liv, ser seg råd til å bruke like mange kroner på noe som etter all sannsynlighet vil virke og trolig ikke vil koste et eneste menneskeliv?
Klart det er illusorisk, klart det ikke vil få politisk tilslutning.
På den andre siden, vil den måten vi håndterer de fattige tilreisende på gjøre oss og våre etterkommere stolte, eller føye seg inn i en lang historie om mennesker som var nære slektninger av trollet?
Relaterte innlegg:
- Fem grunner til at Kirkens Bymisjon advarer mot et tiggeforbud
- – Forsøkene på å regulere oss vekk fra møtene med Europas fattigdom er feilslått
- Ikke bare se, men også gjøre
- Den krevende balansen mellom tydelighet og varsomhet