Se for deg et lite tjern der gjørme og grums stadig virvles opp. Sikten er lik null og det meste er uoversiktlig. Slik oppleves livene til mange mennesker i byen.
Hadde den buddhistiske munken og haiku-poeten Santoka Taneda (1882–1940) bodd på Grünerløkka i Oslo i dag er det stor sjanse for at han hadde vært en aktiv bruker av Kirkens Bymisjons aktivitetshus for mennesker med psykiske lidelser og/eller rusproblemer, Prindsen.
Santokas oppvekst var preget av tragedie. Hans far var notorisk utro, en brutal alkoholiker som klarte å kjøre familiebedriften (et sakébryggeri!) på dunken. Santokas mor tok sitt liv da gutten bare var 11 år, og noen år senere begikk også hans bror selvmord. Santoka ble selv alkoholisert og hans ekteskap utviklet seg til en katastrofe som endte i skilsmisse. Han forsøkte å ta sitt liv flere ganger, men lykkes ikke med det heller.
Dermed vendte Santoka seg mot Zen-buddhismen og gikk i kloster i et forsøk på å finne sjelefred. Et tilbaketrukket liv i stillhet og askese skulle befri ham fra kaoset som raste i hans indre. Lange økter med meditasjon ble en del av hverdagen.
Meditasjon funket ikke
I den Zen-buddhistiske tradisjonen brukes ideen om det lille, mørke tjernet som et bilde på hva meditasjon kan være. Meditasjon handler om å tømme tankene og sitte i ro lenge nok til at grumset sakte synker mot bunnen slik at vannet klarner. Omsider – som ved et mirakel – stiger liljen opp av mudderet og åpner seg i vannskorpen som en kritthvit åpenbaring.
Problemet for Santoka var at dette ikke funket for ham. Han forsto at han var en rastløs sjel med helt andre behov. Til slutt tok han beina fatt og la ut på vandring på en annen søken.
Og det var nettopp på en av hans vandringer at Santoka fikk sin åpenbaring. På vei over fjellet stanset han en dag ved en elv og der – i det raskt rennende vannet – så han plutselig at også vann i bevegelse kan være krystallklart.
Denne oppdagelsen ble Santokas redning og han fortsatte som en vandrende fjellmunk og dikter resten av livet.
Aktivitetshuset på vandring
Jeg kom til å tenke på denne mannen i forrige uke da over 40 brukere, frivillige og ansatte fra Aktivitetshuset Prindsen reiste på tur til Valdres. Varmere og vakrere høstdager på snaufjellet skal man lete lenge etter.
Fornøyde sjeler gynget innover vidda med sjokolade på innerlommen og fjellheimen i blikket. Mennesker som aldri hadde satt sine føtter i en kano, padlet seg over fjellvann som speilet himmelen klarere enn dagen. Bålet som brant i årestua på kvelden samlet folk i samtale, sang og samstemt tilfredshet. Og vi vandret oss inn i søvnens rike lenge før glørne hadde brent ned.
Jeg tror den japanske diktermunken Santoka ville ha nikket anerkjennende til vårt valg av turmål. Han ville ha velsignet stjernehimmelen over Tisleidalen og elven som renner forbi, og invitert oss med på vandring en annen gang også.
Neste år, helt klart.