Noen ganger lyder et spørsmål så enkelt at det kan være vanskelig å oppfatte alvoret i det du blir bedt om å svare på. For hva er det vel egentlig du spør meg om nå, min lille venn?
Den lille urolige kroppen har akkurat samlet seg om oppgaven med å gnage på et kaldt grønt eple. Noen av tennene er for tiden på et midlertidig utlån til tannfeen, og hvert trege lille tygg krever nå hans hele og fulle fokus. Barne-tv er ferdig, og roen er i ferd med å senke seg på barnehjemmet. Han vet at det er på vei mot kveld nå.
”Du?” mumlet han med munnen full av eple.
”Hvis jeg var en humle.”
”Mmm…?”
”Og du var liksom sånn superallergisk mot humler”
”Ja?”
”Hadde du tålt meg da?”
Hans formulering – så barnlig og så veslevoksen på en gang. Og ganske genial.
For hvordan spør man egentlig noen om noe man ikke helt vet om man orker svaret på? For liker du meg – egentlig? Er du lei av meg nå? Tåler du meg – alltid? Er du glad i meg – sånn helt på ordentlig? Og hvor mye av meg må du egentlig se og vite om før du kanskje slutter med det?
Og hva med han andre? Han som ikke bruker ord – men som heller helt plutselig spytter den siste biten av eplet sitt i håret ditt når du bærer ham på ryggen opp trappa – hva er det han egentlig spør om? Der du står med de halvtygde spyttbefengte eplebitene i håret – er det lett å tenke at han både er utakknemlig og en smule uspiselig.
Han på sin side synes kanskje bare dere hadde hatt det litt i overkant hyggelig denne dagen. At det har vært så godt å være sammen. Og at tanken på at det kan komme til å gå over, gå i stykker – er så truende at han heller ødelegger det selv. Da har han i det minste kontroll på når det skjer.
Det trente øret til hun med ryggen og eplebiter i håret hører imidlertid: du kan vel ikke like meg nå – ikke etter det der? Og hun vet at det er akkurat nå han trenger henne som mest.
Så hun kaster ham ikke av ryggen sin. Hun tar heller et nytt grep om bena hans for å passe på at han sitter trygt, mens hun formidler at hun ikke synes den spyttingen var noe særlig – og at det er fint om han slutter med det. Så fortsetter hun på trinnene opp trappa mens hun lager klikkende hestelyder, og lurer på hvilken bok han ville lese under legging i dag.
Og sånn svarer hun ham på hans tause spørsmål igjen og igjen, helt til han så smått begynner å tro på svaret hennes – og på at hun slett ikke har utviklet spor av humleallergi.
Bystemmer er Kirkens Bymisjons blogg, les flere innlegg:
- — Dette er historien om en kvinnes vei til et nytt liv >>
- — Den som ikke lever opp til visse standarder, blir stengt ute, forteller 16-åringen Thea meg. Men Thea har en plan >>
- — For noen barn kan faktisk den aller mest krevende øvelsen av alt handle om å skulle ta imot noe godt >>
- — Å smelte hjertevegger >>