Jeg vil fortelle deg om Rashed, en papirløs og syk mann i Norge.
Rashed gikk ubemerket forbi deg på gata. Han stod ved siden av deg på bussen, tok strøjobber der du vasker bilen din og der du kjøper frukt. Noen ganger fikk han 10 kroner timen, andre ganger ingenting. Han jobbet likevel – for å overleve og for å slippe tankene som presset seg på.
Rashed kom til oss på Helsesenteret for papirløse for første gang i 2012. Han fremstod tydelig plaget. Apatisk. Jeg er som regel forberedt på at svarene kan være vonde å høre når jeg spør våre pasienter hvordan det går, hvor de bor, hvem de er her med og hvor familien er. Men det gjorde allikevel vondt å høre den 28 år gamle mannens historie.
Faren og broren ble drept hjemme i Afghanistan. Onkelen hadde rettet drapstrusler mot ham. Moren ble borte under flukten gjennom Iran. Han hadde vært vitne til grufulle krigshandlinger.
Rashed kom til oss som en traumatisert mann, med store psykiske utfordringer.
Ble nektet helsehjelp
Personer uten oppholdstillatelse (papirløse) har i dag stort sett bare rett på øyeblikkelig helsehjelp, og må betale de faktiske kostnadene for helsehjelpen de får. For papir- og pengeløse Rashed betydde det at han i realiteten ble nektet helsehjelp og omsorg i Norge. Det strider med grunnleggende menneskerettigheter. Derfor opprettet Kirkens Bymisjon og Røde Kors for fem år siden helsesenteret for papirløse.
Her gav vi Rashed avtale om oppfølging hos en av våre frivillige psykologer. Han fikk også en sovepose – fordi han enten sov utendørs eller på et lite rom med åtte andre.
Rashed fikk endelig avslag på søknad om oppholdstillatelse i Norge, og forlot asylmottaket uten videre plan for livet. Men han fortsatte å gå i våre gater. Ofte i sin egen verden, borte, som en statist i eget liv. De gangene han «falt ut», klarte han ikke gjøre rede for verken tid eller sted.
Vår frivillige psykolog klarte ikke å gi Rashed tilstrekkelig oppfølging, og henviste ham derfor videre til distriktpsykiatrisk senter. Uten lovlig opphold ble han ikke tatt inn til behandling. Vi kunne komme igjen om han ble akutt suicidal eller psykotisk.
Så en dag var han borte
Rashed fortsatte å komme til oss på helsesenteret, noen ganger for sent, noen ganger på feil dag, men han kom. Vi fikk høre om eieren av bilvaskingsfirmaet som ikke betalte lønnen hans som avtalt. Om de kalde nettene utendørs hvor han gikk hvileløst rundt for å holde seg varm, så utmattet at han ikke orket å komme seg til psykologtime. Rashed fortalte om ønskene om å ta tak i livet sitt – og mangelen på steder å samle krefter for å klare det.
Så en dag sluttet Rashed å komme til oss.
Strider med grunnleggende menneskerettigheter
Fem år etter oppstarten har vi på helsesenteret gitt helsehjelp til rundt 3000 papirløse pasienter. I rundt 800 tilfeller har pasientene trengt konsultasjon av legespesialist eller innleggelse på sykehus.
De går ubemerket forbi deg på gata, tar strøjobber der du vasker bilen din, står ved siden av deg på bussen – men er utenfor alle sammenhenger du tar for gitt.
Når Rashid ikke får reell tilgang til helsehjelp, handler Norge i strid med grunnleggende menneskerettigheter om likeverd og ikke-diskriminering.
Sånn vil vi ikke ha det. Noe må skje.
Les også:
- — 11 organisasjoner sammen om én beskjed: Gi papirløse reell tilgang til helsehjelp!
- — Her oppsummeres fem år med erfaringer fra Helsesenteret for papirløse migranter