Sjelden har jeg følt meg så velkommen som da jeg fikk dele et måltid med fattige tilreisende i parken.
I høst var jeg med en kollega i byparken i Drammen. Hver ettermiddag møttes tilreisende EØS-borgere her, mennesker som tigger eller selger blader, for å spise, være sammen og hvile.
I Drammen er det store diskusjoner på om de skal få lov til å det, sånn er det kanskje også i din by. Denne dagen fikk jeg være med på et av de mest minnerike og verdifulle måltidene jeg noensinne har vært med på.
Gjest ved deres bord
Jeg hadde ingen tanker om at jeg skulle spise, men var sammen med to store familier, pratet (med tolk), spurte og svarte. De var opptatt av å høre om Drammen, om jeg trodde det fantes muligheter for arbeid og om jeg trodde det ville bli mulighet for å sove inne i vinter.
Mellom oss stod det flere små griller, med rister og kasseroller på. Lukten av krydret mat preget parken og stemningen, tallerkenene kom på bordet, folk satte seg – og jeg ble stående. Etter noen overraskede blikk dunket min kollega meg i ryggen og ba meg sitte. Maten ble fordelt, loffen midt på bordet ble brutt med godt brukte hender. Jeg var gjest ved deres bord.
Nye venner
Jeg fikk fantastisk mat, ble inkludert i samtalen, fikk opplæring i at middag uten dypping av brød er utenkelig, men mest av alt – jeg ble møtt som en venn og fikk nye venner. En mann på andre siden av bordet, som jeg nå er på fornavn med, spiste middag fra grytelokket for at jeg skulle få en tallerken.
Og jeg lurer – ble det servert et mer inkluderende og generøst måltid et annet sted i Drammen denne dagen?
Det skulle jeg sett for å tro det.
Les også:
- Slik kommenterer Kirkens Bymisjon lovforslaget om et nasjonalt tiggeforbud
- Fem grunner til at Kirkens Bymisjon advarer mot et tiggeforbud
- Heller cola enn tiggere?