Ingen ønsker tiden med korridorpasienter tilbake, men altfor få spør om hvor pasientene på gangen ble av.
Oslo kommune er bøtelagt for mangelfullt tilsyn med en demenssyk kvinne. Slik jeg har forstått sakens kjerne frasa kvinnen seg kommunens tilbud om hjelp. Dette er et dagligdags dilemma. For alle som er opptatt av forholdet mellom individets rett til selvstendighet, og omsorgstjenestenes ansvar for sårbarhet, er dette derfor en uhyre viktig sak.
Høy terskel
Saken mot Oslo kommune kommer nå opp i Oslo Tingrett. Jeg håper imidlertid den ikke bare fokuserer på kommunens pleie- og omsorgsansvar, men belyser hvor komplekst pleieansvaret blir når sykehusene har så høye terskler.
Samhandlingsreformeffekten med rask utskriving av sykehuspasienten er mye omtalt. I arbeidet blant 100 hjemmeboende eldre i Kirkens Bymisjons Omsorg+ bolig på Kampen blir jeg vitne til hendelsene i grenseområdet mellom kommunalt omsorgsansvar og statlig behandlingsansvar. Jeg kan fortelle om utskrivningsklare pasienter som kommer hjem med taxi, og trenger å bli hentet inn med rullestol. Jeg kunne fortalt om merkverdigheten ved at mange blir «friske nok» til å reise hjem alene når helgefreden lukker Norge fredag klokken 15.30.
Venter på forverring
Men – ingenting av dette opprører meg mer enn situasjonene som kan utspilles i tiden forut for sykehusinnleggelse.
I mange tilfeller foregår det en venting på at helsetilstanden skal bli akutt nok for sykehusinnleggelse. Typisk for ventetiden er forfall i rask utvikling, uverdighet, sult og pine. Legevakten tilkalles gjerne flere ganger for medisinsk vurdering, og i håp om at pasienten endelig har nådd nivået som bringer dem på båre ut av situasjonen. Ikke sjelden er skadene uopprettelige, ikke sjelden ser vi mennesker dø i slik situasjon.
Pasienten blir hjemme
Ingen ønsker tiden med korridorpasient tilbake, men altfor få etterspør hvor pasienten på gangen ble av? Jeg påstår at han er hjemme, og skal det bli et godt mål å bo hjemme lengst mulig, er det nødvendig å etablere bedre praksis for ivaretakelse av alderdommens sykdomsutvikling.
Jeg etterlyser etisk og praktisk avklaring av spørsmålet om når forsvarlig helsehjelp skal stå over retten til å bestemme selv. Når sykdom styrer valg rett i elendigheten – hva gjør omsorgstjenesten da? Videre må en slik avklaring utløse rett til pleie og behandling som svarer på folks utfordringer.
Et samlet helsevesen må ikke tillates å reformere bort etiske dilemma, og de sykeste pasientene. Det vil i så fall bety at vi slår oss til ro med, og aksepterer flere historier lik den Oslo Tingrett i disse dager har til behandling.