– Christoffer, kan du love meg noe?
Det er Jan, en gammel traver på Møtestedet, som spør. Møtestedet er Kirkens Bymisjons kafé for gjester i Oslos rus og gatemiljøer.
– Jeg regner med dø alene. Kan du love meg å komme i begravelsen min? Så jeg slipper å være alene der også.
Et liv alene
Moren og faren til Jan er døde. De er gjerne det når man selv har rundet 70 år. Storesøsteren er også død, og den lille nevøen som han forgudet, ble revet bort så altfor tidlig. Noen flere er det ikke, og det har det heller aldri vært. Jan er alene.
Da han var yngre, hadde han kamerater, forteller han, men også de er døde. Etter at han måtte slutte å jobbe på verkstedet han hadde vært i over 40 år, var det lite annet å ta seg til en å drikke. Tilfeldige gjester på den lokale puben på kjøpesenteret ble Jan sin omgangskrets.
Han kjente dem på fornavn og de nikket når de møttes tilfeldig på gaten. Men de spurte hverandre ikke om hvordan det stod til. Ingen spurte Jan om noe. Han var, men levde ikke.
Den store frykten
Tilfeldigvis kom Jan over Møtestedet, og han begynte å komme hit regelmessig. Til å begynne sa han ikke stort. Ikke så rart, for han hadde jo nesten ikke snakket med andre på 10 år. Sakte myknet den værbitte, eldre herren.
Han fortalte om et ensomt liv, et liv få av oss kan sette seg inni. Et liv der ingen spør om man har sovet godt, hva man skal gjøre i løpet av dagen eller hvordan helgen har vært. Ingen å dele sorger og gleder med. Eller egentlig: ingen å dele sorgene med, for Jan hadde ingen gleder, sa han.
Etter hvert skjedde noe, Jan ble fortrolig. Han begynte å fortelle om sin store frykt. Han spurte hva jeg var redd for, og jeg svarte. Overfladisk. Jan var ikke overfladisk. Han fortalte om hva som plaget han, på det første han tenkte på når han våknet og det siste som jaget han før han sovnet:
Jan var redd for døden. Men ikke for å dø. Jan var redd for at ingen skulle vite at han var død. Redd for å ligge i leiligheten, død. Og den verste tanken av alle: Jan var redd for at ingen skulle komme i begravelsen hans.
Vil at noen følger med
Jan ville at jeg skulle ha telefonnummeret hans og ringe hvis han ble borte. Det var hans forsikring. Det var det Jan trengte for å sove bedre om natten, drikke mindre og holde ensomheten på avstand. Jan ville vite at noen fulgte med og at noen ringte politiet før naboer reagerte på lukt fra leiligheten.
I dødsannonsen til Jan kommer det til å stå «På vegne av venner». Ironisk, for Jan har jo ingen venner.
Les også:
- En sliten bukett roser
- «Vi følte vi hadde en plikt til å hjelpe dere»
- Da Erik ble arrestert
- Kunsten å dele
