I bunnen av containeren ligger Siri, utestengt fra byens boligtiltak, kastet ut av legevakten og utvist fra Oslo sentrum. Fra verden. Hun er forbudt.
Hvordan havnet vi her? I dette krysset? Og når jeg nå så tydelig poengterer at vi er i et kryss, må det ikke tolkes i metaforisk forstand. Vi er simpelthen i et virkelighetens veikryss med de dertil hørende faktiske ting. Det fuktige gatelegemet under oss. En grønn, bulkete Opel Corsa fra 1995 på tomgang. Ventende på grønt lys.
Her står vi altså, i krysset Colletts gate/Geitemyrsveien. Videre ned Collets gate er det sykehjem, Hospice, kommunale leiligheter, søknader om livsopphold, amputerte høyreben og 80 mg metadon. Men det er ikke dit vi skal. Vi skal inn Geitemyrsveien og til høyre ned ved Lovisenberg sykehus.
Vi er sosialarbeidere i Kirkens Bymisjon. Vi er på hjemmebane. Vi er omreisende i elendighetens bakevje. Vi er Kirsti og Håkon. Vi kommer fra Sentrum. Vi har fått en telefon fra en tilfeldig forbipasserende, som hørte en kvinnestemme fra bunnen av en container og det var på denne telefonen vi rykket ut.
Bor under en busk
Telefonen gjaldt «Siri». Det hadde skjedd noe den tilfeldige forbipasserende ikke helt forsto og lurte på om vi hadde tid til å forsøke å forstå litt mer. Det hadde vi, og det skal jeg komme tilbake til, men først litt mer om Siri:
Født i en forstad til Oslo i 1970. Flink og stille på skolen. Familieproblemer. Mor dør. Diagnostisert første gang 11 år gammel med tvangstanker og depresjon. Senere Modum bad for spiseforstyrrelser. Dagpasient i psykiatrien. Faller under radaren fra helsevesen og NAV fra tidlig i 20 årene. Eier et kondemnabelt, ubeboelig hus. Bor under en busk i Gardeleiren, i en båt, i et parkeringshus, på tilfeldige sofaer, kort sagt: Rundt omkring og ingensteder. Utsatt for omfattende vold. Men hun er kul og har en god estetisk sans. Kan betraktes som et enmanns omreisende teater. Til tider av den makabre sorten.
Utestengt
Kvelden før hun havnet i containeren ble hun skrevet ut fra Dalsbergstien hybelhus og utestengt for tre måneder. Hun forsvant derfra opp gaten, litt uvisst hvordan, til Nattergalen hvor hun etter kort tid fikk en blomsterpotte i hodet av en av Nattergalens beboere, før hun sjanglet ut igjen i natten og søkte tilflukt i en container hvor hun etter hvert sovnet.
Eller så husker hun ikke helt hva som skjedde. Hun forsvant i hvert fall ut av bevisstheten, uvisst hvor lenge, før denne tilfeldig forbipasserende bøyde seg over containerkanten og sikkert spurte hvordan det gikk der nede? Hun må ha fått svart for seg, for denne tilfeldige forbipasserende fikk ringt oss og forklart at det lå en dame på bunnen av en container som nettopp ville ha tak i oss. Jada, henne kjenner vi, hadde vi svart og satt oss i bilen.
Nekter å følge anbefalingene
Kort oppsummert handlingsreferat forut for hendelsen ved containeren: Etter en del fram og tilbake ble vi kjent. Kaos. Vondt i ryggen. Vondt i ryggen, sier du? Vondt i ryggen er konkret. Der kan vi være behjelpelige.
Første innleggelse på Ullevål via ambulanse, etter hun hadde injisert dolcontin for å døyve smertene i ryggen. Dette med dolcontin er en sjelden foreteelse i Siris liv. Siri er en dame som injiserer pluss og helt sjelden minus. Hun nektet da plent å utføre røntgenundersøkelser eller følge sykehusets anbefalinger. Skrevet ut til Gatehospitalet, hvor hun ble rastløs og stakk uten å ha noe sted å gå til.
Andre innleggelse via en beboer i boligtiltaket Schandorffsgate. Vi hadde i mellomtiden foretatt de nødvendige røntgenundersøkelsene, med god hjelp av politiet og andre, slik at sykehuset kunne iverksette den rette behandlingen. Tok medisiner noen dager før hun begynte å lure unna. I stedet tok hun sine vante medisiner, inviterte inn gjester på rommet, før Securitas oppløste
festen og Siri dro videre. Også denne gangen uten noen plan for hvor hun skulle dra.
Hva gjør vi nå?
Vi sa hei og la til hvordan går det. Som om det er nødvendig å spørre en dame på bunnen av en container om hvordan det går. Vi fikk antagelig dette til svar også. Hun var på dette tidspunkt utestengt fra Natthjemmet, Dalsbergstien, 24SJU. Hun er ikke lenger velkommen som gjest på Nattergalen og kastes ut av lege- vakten. Hun er utvist fra Oslo sentrum. Fra verden. Hun er forbudt.
Og hva gjør vi da? Ikke sjelden besvares disse akutte problemene med å vente. Selv det mest akutte av alle akutte steder, det stedet de færreste oppholder seg uten å absolutt trenge det – legevakten – starter med et lengre opphold på venterommet.
Finnes det noe annet sted man opererer med egne venterom, ikke bare et enkelt venterom, men venterom innenfor venterommet igjen?
De som styrer tiden
Så endelig får man treffe den som styrer over tiden, over ventingen, sykepleieren, legen, overlegen, som etter en mer eller mindre vellykket samtale plasserer den ventende i en ny retning, en ny kø, i en ny ventesituasjon. I en behandlingskø, en ny samtale, nye prøver hvor svaret vil foreligge om tre uker.
Og så, ganske så plutselig, er man der, ventingen er over, man er til behandling for eksempel i psykiatrien, hvor behandlingen i stor grad handler om å vente. Man venter på middag, man venter på medisiner, man venter på at medisinene skal virke, man venter på legen, man venter på å endelig slippe ut.
—————-
NB! Teksten er hentet fra den nye boka Tverrfaglig gatenært rusarbeid, som beskriver metodene ved Kirkens Bymisjons døgnåpne helse- og velferdstilbud for de mest utsatte rusmiddelavhengige i Oslo, 24SJU.
Boka kan fås ved å sende en epost til firmapost@bymisjon.no.