Med Fafos ferske rapport og myteknuser om tigging og fattige tilreisende fra Romania kan vi endelig løfte den offentlige samtalen et nytt nivå, basert på fakta i stedet for synsing. Nå er det opp til deg og meg.
Det har stor verdi når Fafo nå lanserer en ny rapport om tilreisende fattige fra Romania, etter en grundig forskningsprosess der Oslo sammenlignes med Stockholm og København. Spørsmålet nå er om denne nye kunnskapen fører til at fordommer og skråsikker synsing legges til side, og at vi i stedet tar tak i det som er tiggingens grunnleggende drivkraft: fattigdom og mangel på muligheter for mennesker og grupper i et krisepreget Europa.
Erfaringene bekreftes
I Kirkens Bymisjon har vi fra 2007 sagt omtrent det samme hver gang vi har uttalt oss om fattige tilreisende, ofte rom fra Romania, som er synlige i Oslos gater:
- — Vi har sagt at hovedbildet ikke er at den som tigger er styrt av mafialignende bakmenn.
- — Derimot er det fattigdom, diskriminering og mangel på muligheter i hjemlandet som er de viktigste drivkreftene for at noen reiser ut på leting etter bedre livsbetingelser for seg og sine.
- — Vi har advart mot tiggeforbud, vi har prøvd å bryte ned fordommer, og vi har utfordret landets og byens politikere til å ta ansvar for grunnleggende humanitære tilbud til alle som oppholder seg her, enten de tilhører den ene eller andre gruppa av sårbare mennesker i nød.
Rapporten fra Fafo bekrefter de erfaringene som vi i Kirkens Bymisjon har formidlet i en årrekke. Det er bra.
Hva gjør vi med kunnskapen?
Spørsmålet nå er om fordommer og stereotype oppfatninger lar seg fjerne med hjelp av kunnskap. Det neste spørsmålet er om våre politikere er villige til å jobbe med en langsiktig politikk som legger fattigdom og forskjeller til grunn for mål og veivalg.
I debatter om tiltak overfor fattige tilreisende, eller om tigging, blir vi ofte møtt med argumenter som innledes med: «Alle skjønner jo at» eller «Alle må jo forstå at». Deretter serveres det gjerne noen stereotype forestillinger om hvem de tilreisende er, hvor involvert de er i kriminalitet, eller hvor pengene blir av. Den ferske Fafo-rapporten er en effektiv myteknuser når det gjelder fattige tilreisende, og heretter bør det være vanskeligere enn før å begrunne meninger om fattige tilreisende med «Alle skjønner jo at.»
Når jeg skal velge om jeg vil tro på Fafos forskning, eller på mennesker som bygger sin argumentasjon på «Alle må jo forstå at», velger jeg Fafo. Selv om fordommer kan være inngrodde, fastlåste forestillinger, ikke minst når de er rettet mot minoriteter, har jeg en sterk forhåpning om at Fafos ferske rapport skal løfte den offentlige samtalen til et nytt nivå, basert på fakta i stedet for synsing.