Da jeg ble husløs, fikk jeg en læredom for livet gjennom mine nye naboer i teltet ved siden av.
Mitt første inntrykk av romanifolk, basert på selvsyn i sentrum og pressen, var nok ikke det beste, men svært vanlig. Helt til jeg på grunn av omstendigheter ble husløs og ikke så noen annen mulighet enn å flytte ut i telt.
Da opplevde jeg å få et romektepar som naboer, og må jeg legge til, de beste naboer jeg har hatt.
Da jeg bodde alene en periode hvor min bedre halvdel var på sykehus i to og en halv uke, ble jeg invitert på middag hver dag. De holdt vakt over mine ting og jeg over deres. Og jeg møtte jo også en del av deres venner og kjente.
Lærdommen jeg tar med meg fra denne perioden er at de, som oss, er individer. Og som alle andre har krav på å dømmes på sine egne meritter.
PS: Jeg er gjest på Kirkens Bymisjons gatekafé Møtestedet, og leverte teksten til de ansatte der med ønske om at den skulle publiseres her på Bystemmer.no.
