Fortvila og tydelig i villrede tar en gjest kontakt med meg i kafeen. Blikket er redd og slitent. Noe grusomt har skjedd. Det jeg deretter får se i hulen der han gjemmer seg om nettene, kommer jeg aldri til å glemme.
——————–
Gjesten vinker meg bort til bordet sitt på Møtestedet, Kirkens Bymisjons kafé for folk i Oslos gatemiljøer. Han er fortvila og tydelig i villrede for hvordan han skal få fortalt hva som har skjedd. Blikket er redd og slitent etter en lang natt uten søvn.
Med hender og noen få engelske gloser forklarer han meg tålmodig om den nye, fine sykkelen som noen har slengt fra seg like utenfor inngangen til hulen der han sover. Hans frykt er at politiet skal finne sykkelen og ta for gitt at han som sover like ved er tyven.
– Come! Take bike! Give to police! Pleace!, sier gjesten til meg.
Han tar meg med og jeg får se hjemmet hans, med løfte om aldri å nevne for noen hvor det ligger. Mellom busker og trær får jeg se en åpning av betong, et hulrom med tak, et sted å sove i ly for vær og vind – og like ved en flunkende ny sykkel.
Så dette er hjemmet hans i verdens rikeste land, tenker jeg, og der ligger kilden til hans søvnløse frykt og uro. Jeg tar med meg sykkelen og gjør meg tanker om hvor uendelig sårbart et fattig menneske er for andres blikk og fordommer. Vel framme hos politiet rødmer jeg skamfullt når de takker meg for å ha tatt meg bryet med å levere en stjålet sykkel.
Denne takken hadde min søvnløse og ærlige venn fortjent.