Det er tydelig at møtet med Oslos gateliv har vært hardt for den unge, arbeidssøkende gutten fra Øst-Europa. Livsgnisten jeg så for tre uker siden er så godt som borte.
– Jeg drømmer om å starte et plateselskap i hjemlandet mitt og har kontaktene jeg trenger for å gjøre det. Jeg mangler bare pengene. Derfor er jeg her for å finne arbeid.
Gutten fra Øst-Europa som jeg møter ukentlig i arbeidet mitt hos Kirkens Bymisjons, har brukt opp det han hadde av penger på å komme seg til Norge. Med bustete hår, store småskitne bukser og en stor sekk på ryggen, ser han ut som en skikkelig backpacker.
Jeg gjenkjenner noe av meg selv i gutten, og kan ikke la være å tenke at han minner om meg selv da jeg var på hans alder, for knappe syv år siden. Den gangen jeg selv hadde backpackersekken på ryggen, da håret mitt var minst like bustete og buksa like møkkete. Det er i begynnelsen av tyveårene man har store fremtidsdrømmer og verden for sine føtter.
Vil realisere fremtidsdrømmen
Mye skiller også mine tidlige tyveår fra guttens. Den gangen det var jeg som reiste ut i verden på egenhånd, var penger sjelden en bekymring. De få gangene jeg satt på et hostellrom og grublet over om budsjettet ville strekke til, kunne jeg betrygge meg selv med at lommeboka til mamma og pappa bare var en telefonsamtale unna. Jeg var aldri engstelig for når jeg ville få penger nok til mat eller om jeg ville finne et sted å tilbringe natta.
Jeg følte meg kanskje ikke spesielt økonomisk privilegert på hans alder, men med en relativt sikker tilgang til arbeidsmarkedet hjemme i Norge, månedlige bidrag fra lånekassen og foreldre med stabile inntekter var jeg allikevel privilegert nok til å kunne reise ut i verden med reisen i seg selv som mål. Denne gutten har reist til Norge med et annet mål for øyet; å kunne tjene opp nok penger til å realisere fremtidsdrømmen sin i hjemlandet.
Ikke uten eventyrlyst
Det betyr allikevel ikke at gutten har kommet til Norge uten eventyrlyst. Den første gangen jeg møter han viser han masse engasjement og har mange spørsmål om landet som han bare har tilbragt noen dager i. Han spør meg om norsk kultur og geografi, undrer seg over forskjellen på nynorsk og bokmål, og blir tydelig fascinert når jeg forteller han om samisk kultur.
Gutten har et godt språkøre, peker stadig på gjenstander og spør meg hva det heter på norsk. Ordene gjentar han gjerne med en klar aksent, og da humrer vi godt begge to. Han forteller litt om oppveksten i hjemlandet, og spør meg hva alle dyrene han var omgitt med som barn heter på norsk. Når jeg forsøker å mime forskjellen på en kylling og ei høne, fylles hele kroa hos Kirkens Bymisjon med den hjertelig latteren hans.
Mange unge og velstelte
Noe av det som overrasket meg mest da jeg nylig begynte å jobbe ved Kirkens Bymisjons tiltak Rom for fattige tilreisende, var møtet med den store andelen unge tilreisende, født på midten av 90-tallet. Mange ser freshe og velstelte ut. Du ville neppe ha kategorisert dem som fattige tilreisende hvis du hadde passert dem på gata eller sett dem på Rimi.
Størsteparten av disse ungdommene er ekskludert fra et mettet eller ustabilt arbeidsmarked i hjemlandet, og har kommet til Oslo med et håp om å finne inntektskilder for å en dag å kunne realisere fremtidsdrømmene sine, mens for andre er reisen til Norge et spørsmål om overlevelse, for både seg selv og familien i hjemlandet.
Økonomiske nedgangstider
Etter hvert forstod jeg at den store andelen unge tilreisende må sees i sammenheng med økonomiske nedgangstider og krisesituasjoner i europeiske arbeidsmarked. I de fleste land er det nettopp de unge som rammes hardest av slike forhold. De med kort arbeidserfaring ryker først når bedriftene nedbemannes, og med lite arbeidserfaring er det også vanskeligere å komme seg inn på arbeidsmarkedet igjen.
Guy Standing, britisk forsker i utviklingsstudier, har pekt på at vi med dette er i ferd med å se tilveksten av en ny global klasse; prekariatet. Termen er satt sammen av to allerede etablerte termer; prekært og proletariat, og omfatter mennesker som gjør tilfeldig arbeid, har lave lønninger og savner ulike former for arbeidsrelatert trygghet. Det gjelder både folk med arbeiderklassebakgrunn og med høyere utdannelse, og begge disse gruppene møter vi i Kirkens Bymisjon.
Brutale møter med Oslos gater
Men det å komme seg inn i det norsk arbeidslivet er ingen lett oppgave, og for mange unge tilreisende ender drømmen om jobb med et brutalt møte med Oslos gater. De siste 10-15 årene har Kirkens Bymisjon bevitnet en stadig økende tilstedeværelse og synlighet av fattige tilreisende i bybildet i Oslo.
I den ferske rapporten ”Utsatte migranter og prekære arbeids- og levekår i Oslo” deler Kirkens Bymisjon erfaringer fra møter med denne gruppen. Rapporten beskriver vilkår som etter norsk målestokk er uakseptabelt prekære, hvor overarbeid og underbetaling er en gjenganger, og hvor de mest grunnleggende behov, som mat og husly, ikke er dekt. De fleste har få eller uinnfridde rettigheter til sosialhjelp, boligstøtte og helsetilbud, og forteller om møter med et tjenesteapparat som mangler kunnskap om rettighetene deres.
Samler tomflasker
Gutten jeg møter har snart vært i Oslo i en måned, men har ennå ikke funnet seg en jobb. Han bruker dagene sine på å samle tomflasker, og tar i bruk det han kan av lavterskeltilbud i byen. Han er fortsatt bostedsløs, men sover på akuttovernattingen når det lar seg gjøre.
Til Kirkens Bymisjon kommer han for å få seg en matbit, for å vaske klær og for å delta på norskkurs. Han er som regel å se med nesen i den norsk-engelske ordboka si, og på et litt stotrende norsk-engelsk forklarer han at han tror det norske språket er nøkkelen til det norske arbeidsmarkedet.
Det er tydelig at møtet med Oslos gateliv har vært hardt for gutten, og livsgnisten jeg så for tre uker siden er så godt som borte. Gutten har blitt mer innadvendt og er ikke lengre like lett å få kontakt med.
Minimalt med søvn
En morgen jeg møter han til frokosten ser han ekstra sliten ut, og det er tydelig at natta har gitt han minimalt med søvn. Jeg setter meg ned ved bordet hans, og et par smale, gjenkjennende øyne titter opp på meg over suppeskåla.
– How are you?, spør jeg.
Gutten bretter opp det ene ermet på genseren sin, gir meg et alvorlig blikk og sier;
– You know, back home I didn’t even drink alcohol. But now I see a lot of this.
Han setter en imaginær sprøyte i armen med det oppbrettede ermet. Det blir stille en liten stund, men så plutselig glimter de trøtte, smale øynene til og jeg synes jeg kan skimte litt av gnisten som jeg så for tre uker siden. Han smiler forsiktig;
– But hey, you know, this whole thing is an adventure. That’s how I must choose to see it.
(Denne teksten var publisert i Vårt Land torsdag 14. april.)