I går kom det lenge etterlengtede vedtaket: Likekjønnede kan gifte seg i kirken. Det er tid for feiring, – og takk til de som gikk foran i kampen for en åpen kirke.
Jeg håper han unnet seg et smil i skjegget, Kirkens Bymisjon generalsekretær gjennom en mannsalder, Aage Müller-Nilssen. Det er snart 30 år siden han mottok Homofrydprisen for sin uredde kirkelederrolle. Han viste oss en annen måte å stå av den sure vinden på enn å snu kappen etter vinden. – De argumenterer helt likt som i kvinneprestsaken, fremholdt Aage. Det er akkurat den samme måten å lese Bibelen på, og den kan vi ikke godta. Han ble aldri biskop av å snakke slikt. Men han var et fyrtårn for mange som kavet rundt i kirkens ytterkant.
Ut av skyggenes dal
Det var en god lederskole å utvikle seg i Aages lederfellesskap. Det ble viktigere å inkludere enn å bøye seg for biskopers læretukt. Slik diakon Karol Svanøe ble utsatt for da hun sammen med sin Liv ikke ville leve sammen i skyggenes dal lenger. Hun søkte tilflukt i Kirkens Bymisjon og jeg hadde gleden av å lede Kirkens SOS i Oslo sammen med henne. Jeg fikk se hvilken byrde hun tok på sine skuldre da hun – som representant for kirkens homofile og lesbiske – i 1993 lot seg oppnevne av biskopene til en utredningsgruppe som skulle arbeide med kirkens forhold til homofilispørsmålet.
Karol fikk noen gråe hår de to årene gruppen kjempet med «å føre videre den anerkjennelse av homofiles menneskeverd som Bispemøtet gav uttrykk for i 1977, og å klargjøre hvilken holdning kirken ut fra sin forpliktelse på det bibelske budskap kan og bør innta i forhold til homofilt samliv» (fra homofiliutredningen på Bispemøtet 1995). Karol hadde en styrke som har vært til hjelp for mange av dem som i dag kan feire.
Viktig som kirkens diakoni
For Kirkens Bymisjon har det vært et diakonalt anliggende å stille seg skulder ved skulder med de marginaliserte. En del av kirkens diakonidefinisjon om evangeliet i handling handler jo om inkluderende fellesskap og om kamp for rettferdighet. For 20 år siden gikk Kirkens Bymisjon sammen med Åpen kirkegruppe om å starte Diakonalt Senter for Lesbiske og Homofile. Vi vurderte det som viktig at lederen måtte være en prest som selv hadde erfart målgruppens problemer med å bli holdt utenfor. Hilde Raastad tok jobben, hun var kirkens første prest som levde i åpent partnerskap med en av samme kjønn. Senteret var viktig og Hilde var en pioner. Desto sårere å lese at hun i 2013 bestemte seg for å kaste inn håndkleet, for ikke å si stolaen. Mismotet ble større enn frimodigheten til å være prest.
Nattverd på homseklubben
I feiringen over den åpne folkekirken takker vi noen av de mange som gikk foran. Og ennå har vi ikke fått nevnt Helge Fisknes, Aksept-presten som feiret nattverd på homsenattklubbens dansegulv. – Nå kan dere danse opp hele kirkegulvet, skeive venner! Der kan Helge stå klar ved alteret for å erklære dere å være rette ektefolk!