– Fosterbarn trenger helt vanlige familier
For selv om Gunni og Frode Banggren har hatt åtte fosterbarn, så er det nettopp det de insisterer på at de er: En helt vanlig familie.
– Det er mange som sier til oss at «du verden så flinke dere er, det må jo ligge noe stort bak og sånn», men egentlig gjør det ikke det. Vi vet jo at de ungene som har bodd her har hatt det bra, og at vi har betydd noe i livet deres, og det er egentlig nok, sier Frode Banggren, hjemme fra sofaen der han sitter ved siden av kona Gunni.
Fosterforeldre tilfeldig
Det er en rolig formiddag i stua på Røise. Små lyder høres kun fra katten og fra rommet der deres biologiske sønn gjør seg klar for å dra ut. Fostersønnen som også bor her er fremdeles på skolen.
At de på 27 år har tatt til seg åtte fosterbarn i tillegg til sine to biologiske barn, har vært ganske tilfeldig, forteller de to, og erkjenner samtidig at det nok var litt uvanlig å bli fosterforeldre i en alder av 23 og 26.
Frode begynner å le.
Egentlig var det hund vi skulle ha!Frode, fosterfar til åtte fosterbarn.
– Vi hadde vært på FOD-gården (Foreningen for omplassering av dyr, red. anm) for å få tak i hund, for vi trodde vi bare kunne reise inn og hente en, men så lett var det ikke. Det var intervju på intervju, hjemmebesøk og søknadsskjema. Den tredje gangen de ville komme på inspeksjon hos oss, ga vi opp. Vi tenkte at dette kom vi aldri til å klare!
Første fostersønn
De bodde i Hønefoss på den tiden. Frode jobbet på et bilverksted som hadde tiltak for gutter med behov for litt oppfølging. En av guttene bodde i fosterhjem. En kveld fortalte han til Frode at det hadde gått skeis i fosterhjemmet. Nå ønsket de at han flyttet ut.
Invitasjonen fra Frode kom kontant:
–Bli med hjem til oss!
Samtidig var Gunni på vei hjem, men ble stoppet av politiet og ilagt bot fordi hun ikke hadde med seg sertifikatet. 23-åringen var student, og 350 kroner var mye, så humøret var labert.
– Jeg dura inn hjemme, ganske sint, og sa «drittens purken!»
Da kom det raskt tilbake fra det Gunni skimtet som en kaps som stakk opp over en dyne i sofaen:
– Helt enig!
27 år senere må Gunni le over minnet.
– Det var Thomas, og fra da av fikk vi veldig god kontakt han og jeg, sier hun.
Gutten som Frode inviterte til å bli den helga, ble værende i tre og et halvt år.
– I stedet for en hund fikk vi oss en gutt på 15 år med svarte klær og svart kaps, konstaterer Gunni blidt.
Ønsket å hjelpe barn og ungdom
Sånn begynte det. Deretter skulle det bli sju andre ungdommer i tillegg til ekteparets to biologiske barn, som fylte huset med lyder, liv og røre.
Det er til Thomas hun har dedisert boken En ekstra, som hun har skrevet om det å være et fosterhjem.
På veggen hjemme henger bilder av alle barna og ungdommene som har bodd hos Gunni og Frode. Alle har de blitt til familiemedlemmer, selv om dét aldri var fokuset for fosterforeldrene.
– Vi har aldri ønsket å få fosterbarn for å få flere barn, understreker Gunni.
Fokuset vårt har vært å hjelpe barn og ungdom som ikke kan bo hjemme.Gunni, fostermor i et av Heggelis familiehjem
– Vi har ofte tenkt på vårt arbeid i dette her som en havn, hvor det kommer en båt og legger til. Så losses noe av, noe lastes på, og så går båten ut av havna igjen og fortsetter livet sitt.
Hun smiler.
– Og noen ganger kommer den innom og hilser på.
Viktig med oppfølging
Gjennom årene har de vært fosterhjem og beredskapshjem på oppdrag fra både kommunalt og statlig barnevern. De siste årene har de valgt å ta oppdraget hos Heggeli, som altså drives av Kirkens Bymisjon og er en privat, ideell stiftelse.
I sin bok forteller Gunni om erfaringene med de ulike oppdragsgiverne. Om barnevernskonsulenter i det offentlige som jobber som helter, men som har altfor mange saker, og som derfor ikke klarer å følge opp fosterhjemmene.
Tall fra forskning gjort av NOVA, viser at en kommunal barnevernskonsulent i snitt har 25 fosterbarnssaker å følge opp. I enkelte kommuner er den på 40.
På Heggeli har en konsulent seks saker. I tillegg er det døgnkontinuerlig oppfølging, avlasting og månedlige samlinger med andre fosterforeldre.
Også Bufetat har tettere oppfølging enn det kommunale barnevernet, er fosterforeldrenes opplevelse.
– Det er ikke helt likt men det er i hvert fall noe av det samme som Heggeli har. Det var en stor forskjell i det å få vår egen konsulent, oppfølging og kurs og kunne møte andre fosterhjem som vi kan dele erfaringer med, påpeker Frode.
Søsken og venner
Grunnen til at de fant Heggeli, var at Gunni og Frode fikk forespørsel fra Bufetat om de kunne ta i mot et en ungdom som krevde ekstreme tiltak i forhold til sikkerhet.
Da hadde deres egne barn blitt ungdommer, og foreldrene ville ikke belaste barna med et slikt oppdrag.
– Så da googla jeg rett og slett «fosterhjem søkes» og havna på Kirkens Bymisjon og Heggeli barnehjem.
Da Gunni ringte var det kun ett av barna ved institusjonen som var aktuell for plassering hos dem. Han var imidlertid like gammel som Gunnis biologiske sønn, og derfor var han ikke aktuell, mente konsulenten. Heggeli har nemlig en policy om at biologiske barn som hovedregel bør være en god del år eldre. Men etter noen samtaler ble de likevel godkjent som fosterhjem for gutten.
– De mente at han og sønnen vår var så forskjellige at det skulle gå bra. Jeg husker jeg gikk tur med gutten, tre måneder etter at han kom til oss, og da sa han «jammen har de funnet riktig fosterhjem for meg.» Han har bodd hos oss i ni år, forteller Gunni.
– Og han og sønnen vår er veldig gode venner, innskyter Frode.
– De er jo søsken. Så når han, som nå har flytta ut, kommer hjem til vår biologiske sønn er det rett inn på rommet med en gang og der sitter de og spiller og koser seg. Så går de på konserter og snakker sammen og har det veldig fint.
Rørende avskjed
De to beskriver første inntrykk av Heggeli som veldig profesjonelt, med gode systemer for alt. Heggeli har en tilvenningsperiode der barnet, fosterfamilien og konsulentene fra Heggeli gradvis blir kjent med hverandre, sånn at alle kjenner seg trygge når barnet flytter inn.
– Og når barnet flytter barnet inn, har Heggeli en avskjedsfest som er veldig rørende og sterk for oss som er fosterhjem. Da møter alle ansatte opp som kjenner barnet, da gråter de fleste, for da blir barnet med den nye fosterfamilien og alle står og vinker adjø. Det er starten på en ny epoke, forteller Frode.
– Men så forsvinner jo ikke Heggeli for barna og ungdommene. De er jo der hele tiden, og barna har avlasting der hver tredje helg og møter de voksne igjen, og ikke minst barna som de bodde sammen med på barnehjemmet, sier Gunni.
Heggeli er en ekstra familie for barna og ungdommene – og for oss. Gunni, fostermor.
Barna i krise
Det å vite at noen svarer når du trenger dem, vite at du blir kurset, får støtte, det er uvurderlig som fosterhjem, mener Gunni og Frode.
– Det er jo et barn i krise som kommer. Et barn som ikke kan bo hjemme, sammen med mammaen og pappaen sin. Men som heldigvis har fått lov til å være på et barnehjem noen måneder, kanskje et helt år, hvor man har fått bygget opp tillit, de har fått hjelp til å kanskje bearbeide traumer.
Hun mener det er derfor de fleste plasseringene fra Heggeli blir vellykket,
– De kjenner jo barna, og vet hvor de kan passe.
Et langtidsprosjekt
Tross den tette oppfølgingen er selvfølgelig ikke hverdagen uten konflikter og vanskeligheter.
– Man trenger mye raushet i møte med et barn eller en ungdom som har opplevd det det har opplevd og man kan jo ikke forvente at alt skal endre seg i løpet av kort tid.
Det er ikke sikkert at alle skoleprøvene alltid er like bra, men hvis ungdommen eller ungen har det bra, kommer det andre etter hvert, mener Frode.
Men joda, de blir frustrerte.
Du må telle tennene på innersida, innimellom. Frode, fosterfar
Begge ler.
– De er jo ikke noe annerledes enn biologiske barn, det er jo samme problematikken med leggetid, gjenglemming av tøy, skulking av skolen det er jo sånn ungdom gjør. Raushet er et nøkkelord, men likevel kan jeg jo bli eitrende sint. For eksempel når man må kjøpe det tredje paret med fotballsko på det siste halve året fordi at det glemmes igjen. Men så tenker jeg at den glemmingen er jo ikke vond vilje, den er kanskje bare et resultat av at man har altfor mange tanker i hodet og prøver å passe inn alle steder og har nok med å bare være, forklarer fosterfaren.
Gunni understreker at den perioden barnet er på Heggeli er veldig viktig for at det skal gå bra i fosterhjemmet.
– Der lærer jo også barnet noen strategier i forhold til hvordan det skal reagere og hvilket reaksjonsmønster det har å spille på. Som for eksempel å kunne gå fra situasjonen i stedet for å bli i situasjonen eller komme så langt at man kan bli i situasjonen uten å bli kjempesint og slå.
Klemmen som til slutt kommer
Om ikke de er spesielle som har tatt i mot åtte fostersønner over årene, så hva får de så ut av det?
– Den store belønningen, kort oppsummert, det er ikke noe du får på kort tid. Den må du se på et langt perspektiv, mener Gunni.
– Noen ganger må du bruke lupe, for du får nok igjen i en annen valuta enn den du putter inn. Det kan være veldig små ting, men de små tinga er gull verdt. Når man lærer seg å kjenne igjen de, så er det veldig bra.
– For eksempel kan du få en som ikke vil ha fysisk kontakt, ikke en klem, engang. Men når den første klemmen kommer, om det er etter ett eller etter fire år, så er det betaling for alt du har stått i. Eller når biologisk mamma reiser seg i bryllupet og sier tusen takk for det dere har gjort og hjulpet oss med.
Hun smiler mot Frode.
– Det kan ikke verdsettes i penger.
Trenger vanlige familier
De håper at andre også vil åpne hjemmet sitt for en ekstra, bety noe i et barns eller en ungdoms liv.
– Når vi ser tilbake på de 26-27 åra vi har holdt på, så ser ikke vi på vår familie som en veldig spesiell familie som har noe heltestatus. Vi har vært en helt vanlig familie, og vårt ønske er at flere familier skal se det, at helt vanlige familier faktisk kan være fosterhjem.
Vil du gjøre som Gunni og Frode og ta i mot et barn som trenger deg?
Da vil vi gjerne at du tar kontakt med oss!