Snudde skammen over sønnens rusproblemer

Da Inger Lauklid sin sønn fikk rusproblemer, torde hun ikke å gå og handle i dagslys. I dag bruker hun hverdagene sine sammen med rusavhengige.

Tekst: Vilde Blix Huseby Foto: Torstein Ihle

«Inger!»

Et gledesstrålende rop slipper ut av Peter Janson i det han entrer Kirkens Bymisjons kafé i Porsgrunn. Janson er ansatt ved I jobb, et arbeidstiltak for rusavhengige eller tidligere rusavhengige. Nå er han klar for felles frokost med kollegaene.

Kvinnen han hilser på er frivillig Inger Lauklid (76). Pensjonisten har vært oppe tidlig, for å forberede frokost til de ansatte ved I jobb. Slik blir morgenen en god start på arbeidsdagen som venter.

Frivillig seks dager i uka

Hverdagen til Lauklid handler om frivillighet, frivillighet og mer frivillighet. Seks av sju dager i uka bruker hun på å jobbe frivillig for andre.

Jeg har alltid hatt et hjerte for Kirkens Bymisjon.Inger Lauklid

Torsdagene er dedikert til Kirkens Bymisjon, organisasjonen som Lauklids hjerte banker litt ekstra for.

Først serverer hun frokost til gjengen på I jobb. Deretter avholder hun strikkekafé for alle som vil.

– Jeg har alltid hatt et hjerte for Kirkens Bymisjon, sier Lauklid, som begynte å grine da hun fikk høre at organisasjonen skulle etablere seg i Porsgrunn.

Inger Lauklid skjenker kaffe i termos — ILDSJEL: Hver torsdag jobber Inger Lauklid frivillig for Kirkens Bymisjon, ved å stelle i stand frokost til arbeiderne i I Jobb i Porsgrunn. Her skjenker hun kaffe i termoser som blir med til pause under jobbdagen.

Viktig samvær

Nå er bordet dekket med brødskiver, masse pålegg, kaffekopper og matpapir til matpakka. En etter en kommer de inn og setter seg, arbeidsgjengen som i dag skal ut og trimme busker og kratt.

Om noen har en dårlig dag, kan vi starte her ved bordet og prate litt.Trond Jacobsen, deltaker i I Jobb

Arbeidsleder Anders Holm tar en ekstra telefon til de som mangler. Er de på vei?

Alle setter de stor pris på frokosten, og samværet rundt den.

– Om noen har en dårlig dag, kan vi starte her ved bordet og prate litt. Da går dagen litt greiere, forteller Trond Jacobsen.

Nærbilde av hender som rører i kaffekopp — VIKTIG KAFFEKOPP: Fellesskapet i en kaffe eller måltid sammen er viktig for de som kommer til Kirkens Bymisjon.

Lauklids engasjement springer ut fra hennes egen tid som pårørende. For 29 år siden sto plutselig politiet på døra. De fortalte at sønnen var tatt for væpnet ran.

– Det viste seg at han hadde begynt å ruse seg, og at ranet var et forsøk på å betale narkogjeld.

Lauklid og mannen fikk sjokk. De levde det hun kaller «et veldig ordentlig liv» med villa, hytte, tre barn og etter hvert barnebarn. De hadde ingen mistanke om at sønnen hadde begynt med rus.

Inger Lauklids historie

I dag er mye annerledes, men på denne tida skammet mange seg når barna ble rusavhengige. Mange tenkte at det var familiens skyld at barna ble rusavhengige.

Også Lauklid kjente skammen. Selv ville hun ikke lenger gå på butikken i dagslys.

Samtidig ville hun gjøre alt som sto i hennes makt for å hjelpe sønnen. Hun gikk gatelangs på nettene, lette etter sønnen, betalte narkogjeld.

KJENTE PÅ SKAMMEN: Inger Lauklid sin sønn fikk rusproblemer for snart 30 år siden. På den tida var det mange som skammet seg over rus i familien, inkludert Lauklid.

Ektemannen på sin side «fornektet det», ifølge Lauklid. Det førte dem fra hverandre. Lauklid, som hadde vært hjemmeværende i alle år, måtte nå bytte ut villa med hybel.

– I mange år var jeg bitter. I dag forstår jeg mannen min bedre. Det tærer på et forhold når den ene bare er opptatt av én eneste ting.

Inger Lauklids råd: Si nei!

I dag er sønnen rusfri, og har vært det i over ti år. Vendepunktet kom i etterkant av at familien sa at «Nok er nok. Nå kan vi ikke bruke mer krefter på å redde deg».

– Det er også mitt beste tips til andre pårørende. De må sette krav, og de må lære seg å si nei, sier Lauklid.

En mor må prøve å redde ungen sin så lenge det går. Men en dag må det også være nok. Inger Lauklid, tidligere pårørende

Hun vet det høres brutalt ut, men det er samme råd som pårørende får fra fagfolk.

– En mor må prøve å redde ungen sin så lenge det går. Men en dag må det også være nok. Da må man begynne å si nei, sier hun.

Hun ler når hun forteller at hennes egen sønn i dag er «imot alt». Mot alkohol, mot dop, mot røyk. Han bor ikke så langt unna, og har etablert seg på ny med eget elektrikerfirma, og flere ansatte.

Endelig et arbeidstilbud

Etter at sønnen ble rusfri har Lauklid bevart engasjementet for «rusfolket», som er ordet hun selv bruker om gruppa.

I 1994 dannet hun Mødre mot narkotika. Senere opprettet hun Varmestua i Porsgrunn, et værested for rusavhengige, der hun selv var frivillig i over 20 år. Og i 2000 gikk hun av med AFP som minstepensjonist, av én grunn: Få mer tid til å være frivillig.

En ting lyktes hun likevel aldri med: Å få kommunen til å gi et arbeidstilbud til rusavhengige. I 26 år maste hun, uten hell.

Bilde av tavle på Kirkens Bymisjons kafe i Porsgrunn med magneter man kan hente for å få et gratis måltid — ROM FOR ALLE: I kafeen til Kirkens Bymisjon i Porsgrunn er det mulig å betale for et måltid for noen som trenger det. Det gjør at de som ikke har penger til mat kan hente seg en magnet som gir dem et gratis måltid.

Derfor er hun ekstra lykkelig over at Kirkens Bymisjon nå har fått det til. Gjennom I jobb får ti mennesker fra rusmiljøet jobb, i opptil tre dager i uka. De utfører flyttejobber, malearbeid, og rydding av skog og kvist. Kommunen er blant oppdragsgiverne.

76-åringen sprekker nærmest av stolthet over gjengen hun serverer frokost til:

– Særlig når de tidligere har fått høre at de ikke kan brukes til noe.