I 1970 framla staten og Oslo kommune en plan for et langsiktig arbeid med rom-minoriteten. Norske romer var den gang bostedsløse og fattige. Det ble satt i gang en rekke tiltak. Oslo kommune opprettet Sigøynerkontoret, som fikk ansvar for hoveddelen av tiltakene. Sigøynerkontoret organiserte blant annet undervisning av barn og voksne, en barnehage, fritidstiltak for barn og ungdom, sysselsettingstiltak, juridisk bistand, bosettingstiltak, økonomisk sosialhjelp, helsearbeid og rådgivning og hjelp.

De ansatte ved Sigøynerkontoret og kommuneadministrasjonen så på bosetting som kontorets viktigste oppgave. Noen familier fikk leie hus, såkalte sigøynerboliger, som var bygget med tanke på at deres levesett skulle ivaretas. Hushold som tilhørte samme storfamilie bodde i to eller flere enetasjes hus bygget rundt et felles tun. Andre kjernefamilier ble bosatt i ordinære leiligheter. Leieforholdene i alminnelige leiligheter ble som regel svært kortvarige, på grunn av nabokonflikter, utkastelser eller at romene selv valgte å flytte. Fra 1990-tallet mistet mange romer også sigøynerboligene som de hadde leid. I dag er det bare to opprinnelige sigøynerboliger som fortsatt leies av romer.

En evaluering fra 1982 konkluderte med at arbeidet med å heve romenes materielle levestandard hadde vært ganske vellykket, men at resultatene ellers ikke hadde vært så gode. Arbeidet hadde stort sett bygget på storsamfunnets premisser og i liten grad tatt hensyn til romenes egne behov og ønsker, ut over de kortsiktige økonomiske og materielle. Romene hadde liten grad av medvirkning i arbeidet.

I 1991 ble alle tiltak brått fullstendig avviklet. Bystyret i Oslo begrunnet dette med at «norske sigøynere i størst mulig grad skulle behandles som enhver annen innbygger». En av årsakene til avviklingen var trolig stor negativ medieoppmerksomhet mot romer og Sigøynerkontoret, særlig etter avdekkingen av det såkalte «Diamantkuppet» i 1989, som den gang var norgeshistoriens største svindelsak, og med romer i hovedrollene.

Mellom 1991 og 2007 var romer henvist til det ordinære tjenesteapparatet på alle områder. I 2007 ble det opprettet et voksenopplæringstilbud for romer i Oslo kommune, og i 2009 kom staten med en handlingsplan for å bedre romers levekår. Handlingsplanen beskrev en minoritet som led under mange levekårsproblemer og sosiale problemer. De fleste voksne romer hadde mangelfull skolegang, og dårlige lese- og skriveferdigheter. Mange hadde en ustabil boligsituasjon og rapporterte om utbredt diskriminering. Handlingsplanen førte til at Oslo kommune opprettet flere tiltak, nemlig en veiledningstjeneste, kompetanseheving i offentlige etater, informasjon til majoritetssamfunnet, et samråd mellom romer og myndigheter og selvhjelp gjennom organisasjonsutvikling. De aller fleste tiltakene ble lagt til «Romtiltaket» ved Oslo voksenopplæring Skullerud. I 2013 fikk Romtiltaket også ansvaret for det såkalte «Romlosprosjektet» for å støtte opp under barns skolegang i nært samarbeid med barnas familier.

I 2012 tok stortingsrepresentant Trine Skei Grande opp flere problemstillinger, som medlemmer av den norske romminoriteten hadde diskutert med henne, i en interpellasjon på Stortinget. En av disse var behovet for å dokumentere uretten begått mot norske romer av norske myndigheter før og etter 2. verdenskrig. Flere romrepresentanter fulgte opp med et brev til Regjeringen der de ba om en kartlegging, en offentlig beklagelse og en kollektiv erstatning. Et utredningsprosjekt ble utlyst, og jobben gitt til HL-senteret. HL-senterets rapport «Å bli dem kvit» (2015) dokumenterte hvordan norske myndigheter hadde ført en politikk fra mot rom fra 1915 og fram til 1956 som var preget av rasisme og utestengelse og hvordan denne politikken medvirket til at norske rom kunne massemyrdes av det tyske nazi-regimet under 2. verdenskrig. Som et resultat av HL-senterets dokumentasjon, kom regjeringen ved Erna Solberg 8. april med en uforbeholden beklagelse til norske romer. Regjeringen lovet ved samme anledning at den norske romminoriteten ville få en kollektiv erstatning.

I samråd med norske rom-representanter bestemte regjeringen at erstatningen skulle gis i form av et kultur- og ressurssenter. Kirkens bymisjon fikk oppdraget med å opprette et slikt senter i nært samarbeid med norske romer, og i januar 2018 ble Romano kher / Romsk kultur- og ressurssenter åpnet i midlertidige lokaler i Gamlebyen kirke/Oslo hospital. Romano kher har i dag en rekke romske ansatte, og driver med barne- og ungdomsarbeid, kulturaktiviteter, språkutvikling, aksjonsforskning på barnevernsfeltet, TV- og filmproduksjon og annet informasjonsarbeid. I tillegg er den tidligere Veiledningstjenesten ved Oslo voksenopplæring flyttet til Romano kher, og har nå fått navnet Brobyggertjenesten. Romano kher skal i løpet av høsten/vinteren 2020-21 flytte inn i større og permanente lokaler på Ryen i Oslo, og vil da kunne huse flere aktiviteter enn i dag. Blant annet er det planlagt at den romske kristne menigheten skal benytte lokalene og det skal drives en café og et arbeidsrettet tiltak.

Skolelostjenesten er fra høsten 2020 overført fra Oslo voksenopplæring Skullerud til Osloskolens «Språksenteret».