Norske romer og myndighetene, 1915-56: Ekskludering og utryddelse

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når de første personene tilhørende gruppen vi i dag kjenner som romer kom til Norge. Noen kilder antyder at enkelte individer kan ha kommet til landet så tidlig som i 1830- og 40-årene. Det er likevel bred enighet om at flertallet av de norske rom-gruppene innvandret fra områder i dagens Ungarn og Romania på andre halvdel av 1800-tallet. I tiårene frem mot århundreskiftet ervervet mange av de nyankomne norske statsborgerskap, og en ny generasjon romer ble født i Norge som norske statsborgere. Overgangen til 1900-tallet markerte imidlertid også den norske statens radikale tilnærming til denne gruppen.

«Sigøynerparagrafen»

Sentrale personer i politiet argumenterte for et strengere lovverk rettet mot romer allerede under debatten om den nye fremmedloven i 1915. Men det var i løpet av en periode på seks år, fra 1921 til 1927, at norske myndigheter utformet en konsekvent «sigøynerpolitikk», tuftet på ekskludering og avvisning. Politikken gikk i korte trekk ut på at den norske staten systematisk registrerte romer, fratok dem deres statsborgerlige rettigheter og utviste så mange av dem som mulig, for deretter å nekte dem adgang til landet. Denne politikken ble befestet gjennom den såkalte «sigøynerparagrafen», som i 1927 eksplisitt lovfestet at «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket».

Holocaust

Med henvisning til denne paragrafen ble 68 romer på den dansk-tyske grenseovergangen i Padborg nektet innreise til Norge via Danmark i januar 1934. Over halvparten av de avviste var født i Norge og de fleste av dem hadde legitimasjonspapirer som knyttet dem til landet. De hadde i perioder reist på det europeiske kontinentet, men ønsket seg tilbake til sitt hjemland. Etter flere liknende utvisninger og avvisninger på 1920- og 30-tallet, var mer eller mindre alle norske romer bevisst drevet ut av landet, uten mulighet til å vende lovlig tilbake. De påfølgende ti årene levde flertallet av norske romer i Belgia, der de hadde fått midlertidig opphold på såkalt humanitært grunnlag. Belgiske myndigheter forsøkte i flere år å returnere dem til Norge, men den norske staten nektet å innrømme noe ansvar for gruppen.

En større gruppe norske romer oppholdt seg altså i Belgia da det nazistiske Tyskland angrep landet i mai 1940. I perioden fra november 1943 til slutten av januar 1944 deporterte nazistiske styresmakter 66 norske romer fra det okkuperte Belgia til utryddelsesleiren Auschwitz II-Birkenau. I likhet med deporterte romer fra andre europeiske land, ble de innesperret i en egen seksjon av leiren, den såkalte Zigeunerlager, eller «sigøynerleiren». Bare fire av de 66 deporterte overlevde – de øvrige døde i fangenskap av sult, smittsomme sykdommer, vilkårlig vold eller etter å ha blitt myrdet i gasskamre. En mindre gruppe norske romer befant seg under krigen også i Frankrike, der totalt 13 av dem i perioden 1940-44 satt internert i nazistiske arbeids- og konsentrasjonsleirer.

Avskaffelse av «Sigøynerparagrafen»

De første norske romene vendte tilbake til Norge sommeren 1954. «Sigøynerparagrafen» sto på denne tiden fortsatt uendret i den norske fremmedloven, og roms tilstedeværelse i landet utløste derfor en debatt om paragrafens videre eksistens. I 1956 ble «sigøynerparagrafen» offisielt opphevet, men den nye fremmedloven nektet fremdeles utenlandske «omstreifere o.l.» adgang. For en del av rom-familiene fortsatte kampen for norsk statsborgerskap helt frem til 1970-årene.