Mat er en viktig del av romsk tradisjon. Det er viktig for familiens stolthet å kunne by gjester på vellaget og rikelig mat. Tradisjonelt er matlaging kvinnenes oppgave. Jenter lærer fra tidlig alder å lage både tradisjonelle, romske retter og annen mat. Når et ungt par har giftet seg, bor de som regel hos mannens foreldre det første året etter bryllupet. I denne perioden skal svigermor lære svigerdatteren det hun kan om matlaging. I dag er det også flere menn som utmerker seg som gode kokker.

De romske rettene varierer veldig mellom de ulike gruppene. Selv om romenes tidlige røtter er i India, er det ingen ting som vitner om det i norske romers kjøkken, siden de har bodd i Europa i mange hundre år. Den norske nasjonale minoriteten har tatt med seg mange elementer fra Balkan og Sentral-Europa i sine matretter. For eksempel har man mange retter med surkål, kokt hodekål, poteter, paprika, høne, melboller og kraftige supper. Norske romer lager også en variant av den ungarske retten gulasj. Matrettene er også gjerne tilpasset det enkle, omreisende livet romer førte i tidligere tider. Mange av rettene kan lages i én gryte over åpen ild og med ingredienser som tidligere var rimelige og lette å ta med seg.

Når romer er ute på reise i dag, er mat en viktig del av tradisjonen. Det er en måte å samles på. Familiene bytter på å være vertskap på campingplassen. Den som er vertinne sørger ofte for å servere tradisjonelle retter til alle som er samlet, for eksempel shax shuklo – forskjellig kjøtt med surkål, eller sarmi – kålblader og paprika fylt med kjøtt og ris. En annen tradisjonell rett er habarime – en gryte med kjøtt, sjampinjong, ris, grønnsaker, eddik, hvetemel og pepper.

En vellykket romsk fest skal ha en stor variasjon av retter og store mengder av alt. Når Romano kher arrangerer fester, er det å servere romsk mat en måte å vise fram gjestfrihet og å lære ikke-romer om romsk kultur.

Romer pleier ikke å lage oppskrifter eller sette tall på hvor mye man skal bruke av hver ingrediens. Matlagerne bruker øyemål og erfaring og smaker til underveis, slik at man får den rette balansen av ingredienser. På samme måte tar man sjelden tiden på hvor lenge maten koker eller steker, men bruker syns- og smakssansene for å bestemme når en rett er ferdig.