Digital livredder

Tekst: Tove Bø   Foto: Torstein Ihle

Ved et spisebord i en leilighet utgjør en data­maskin, ei skriveblokk og en kaffekopp hjemmekontoret­ til Larsen. Herfra kan hun redde liv.

Klokken 18 logger hun og ti til tolv andre seg på – klare med tastaturet fra hver sin stue, landet over. Etter en kort samling trykker Larsen på «klar for samtale», og får melding fra en person hun ikke aner hvem er.

Noen sier «Hei», andre går rett på sak: De sier at de ikke orker å leve lenger.

– Det kan hende jeg skriver med en 10-åring eller 90-åring. Jeg vet ikke kjønn, eller hvor de bor. Jeg ser dem ikke, og de ser ikke meg, sier hun om jobben hun nå gjør for Kirkens SOS chattetjeneste.

Økning i selvmordssamtaler

Det er ikke her hun jobber til vanlig. Siden 1997 har Larsen jobbet i Robust, Kirkens Bymisjons samtaletilbud for barn, ungdom og deres familier. Vanligvis møter hun dem på et lite, enkelt innredet rom. Hun prøver å komme i dybden, få kontekst og å utvikle et samspill over tid. Nå er det annerledes.

I mars stengte Robust kontoret som følge av koronapandemien. Larsen og kollegaene bistår derfor Kirkens SOS – landets største døgn­åpne krisetjeneste på telefon og internett. I fjor tok krisetjenesten imot over 185.000 henvendelser. Det tilsvarer 500 samtaler i døgnet.

Den siste tiden har atskillig flere tatt kontakt. Alvorlighetsgraden i samtalene er også vesentlig høyere enn tidligere. Det forteller Unni Letnes Nergård, virksomhetsleder for Kirkens SOS i Oslo.

– Følelsestrykket er høyere og det er flere selvmordssamtaler enn normalt.

Hele 21 prosent av samtalene i påsken om­handlet selvmord, mot 11 prosent året før.

– Det er rett og slett livsviktig at vi er her, og vi er så glade for at vi har klart å omorganisere hele tjenesten vår. Nå besvarer ansatte og frivillige krisetjenesten fra kvalitetssikrede hjemmekontor, sier Nergård.

Å vise varme gjennom chat

Sidsel Ingunn Larsen kan ikke gi den varmen og nærheten som det hun ellers gjør gjennom kroppsspråk, blikkontakt og stemmebruk.

– Jeg må vise med ord at jeg bryr meg, hører­ og vil forstå. Hvert ord og hver setning får en annen betydning gjennom chatten, sier hun.

Jeg må vise med ord at jeg bryr meg, hører­ og vil forstå. Sidsel Ingunn Larsen

Noen forteller om pågående overgrep, andre at de lever i hjem med rus og vold. Larsens viktigste rolle er å ta det imot på en trygg måte, slik at de kanskje tør å be om hjelp der de bor. Da må de først erfare at det er ok å si ifra.

– Det handler om å vise at det ikke er noe galt med dem, og ikke deres feil at de blir utsatt for vold og overgrep, sier hun.

Larsen berøres av å chatte med folk. Arbei­det kan være krevende.

– Det vondeste er når barn og ungdom har det tøft og ikke har noen å snakke med.

– Jeg har fått bekreftet hvor utrolig viktige de voksne personene som barn treffer hver dag er – som lærere og helsesøstre – at de hører, ser og spør en gang til, sier Larsen om sin nye arbeidshverdag.

Savner kollega-fellesskapet

De alvorlige samtalene gjennom chatten kan være vanskelig å legge helt bort før hun skal sove.

– Vi som har vært på vakt prater jo sammen etter at chatten stenger i 23-tiden. Men det er annerledes enn å sitte samlet på et kontor.

Å sitte i stuen dag ut og dag inn gjør at hun også kjenner på det å være alene.

Det er en rar verden som har blitt «cyber-space». Vi er alene, men avhengige av hverandre.Sidsel Ingunn Larsen

– Det er en rar verden som har blitt «cyber-space». Vi er alene, men avhengige av hverandre. Det blir også tydelig gjennom Kirkens SOS. Det å møte et medmenneske kan være avgjørende og livreddende. Mange er takknemlige for nettopp det.

Selv har hun alltid hatt et ønske om å gjøre verden litt mer forståelig for barn.

– Jeg husker fortsatt hvor fint det var da jeg som barn møtte en voksen som snakket med meg.

På Sagene i Oslo, der hun vokste opp på 60-tallet, lekte barna mye i gatene og i parkene. De voksne var derimot sjelden ute med barna, slik de ofte er nå.

– Det var ikke så vanlig å bry seg om hva barn tenkte på den tiden. Derfor gjorde det ekstra inntrykk at en voksen viste interesse, og ikke bare skulle formane.

Håpets verdi vokser

Noen ganger stiller hun spørsmålet til de hun chatter med: «Hvordan hadde du ønsket at det egentlig var?».

Da har det hendt at hun har fått fine svar. Og kanskje også et smilefjes på skjermen. Hun synes det er fint når mørke samtaler snur litt.

– Jeg har sett mer verdien av håpet. Det gjelder i det store bildet også. Vi er der alle sammen nå, at vi håper det blir bedre og at det skal bli bra, sier Larsen.