Et nytt liv i et annet land

Det er vinter i Kirkenes, kaldt og mye snø. På Kirkenes lufthavn kommer flere fly inn for landing den dagen og i ett av flyene sitter en kvinne fra Somalia sammen med sønnen sin på seks år.

De skal bo i Kirkenes. Inne på flyplassen venter ektemannen som allerede har bodd der i to år.

– Jeg ville egentlig ikke reise fra Somalia. Der hadde jeg hele familien og livet mitt. Foreldrene mine drev en forretning jeg jobbet i, men vi var ikke trygge, forteller Amal. Det var alltid uroligheter og skyting rundt oss, det ble en del av hverdagen vår. En ting er å leve i utryggheten som voksen, det er noe annet å leve i uroligheter med barn, sier hun.

Kirkenes er langt nord i landet og vintrene er både snørike og kalde. Overgangen fra Somalia var overveldende.

– Snø, det visste jeg ikke hva var. Helt utrolig! Det nærmeste forholdet jeg hadde til is var det som er inne i fryseboksen, sier Amal og smiler.

Vanskelig å tilpasse seg en ny hverdag
Det ble vanskelig for Amal å tilpasse seg sin nye hverdag. Hun var redd, kunne ikke språket og følte at hun ikke passet inn.

– Sønnen vår begynte på skolen og hadde det bra. Mannen min jobbet, men jeg ville ikke lære meg språket. Det var ikke noe vits i det, vi skulle jo reise tilbake etter hvert, forteller hun åpenhjertig.

– Menneskene i Kirkenes var hyggelige og imøtekommende, de tok kontakt. Men jeg var redd og ville ikke ha kontakt, da blir det vanskelig, sier hun.

Flyttet til Drammen
– For ti år siden flyttet vi til Drammen, da hadde jeg født to barn i Kirkenes. For barna sin skyld var det på tide at jeg tok tak og begynte å tenke annerledes, forteller Amal.

– Jeg måtte sette meg nye mål og innfinne meg med at livet mitt nå var i Norge og her skulle jeg skape et liv og hjem for både barna og mannen min. De hadde det jo heller ikke bra når jeg bare ville flytte tilbake. Livet forandret seg også når jeg kom hit, jeg fikk venner og andre mennesker rundt meg, sier hun.

Språkproblemer
Amal meldte seg på norskkurs, og etterhvert fikk hun også praksisplass på ulike steder, men språket var likevel utfordrende.

– Det tok med mange år før jeg kunne gjøre meg forstått og forstå. Kurset var to kvelder i uken og det var på ingen måte nok. På fritiden var jeg også for lite sammen med andre som snakket norsk. Jeg har forstått i ettertid at jeg burde begynt mye før. For å lære er det nødvendig å komme i kontakt med andre, språket betyr alt. Ingen lærer noe av å bare sitte inne, sier hun oppriktig.

Arbeidspraksis hos Kirkens Bymisjon
Via NAV fikk Amal tilbud om arbeidspraksis hos Kirkens Bymisjon i Drammen.

– Jeg ville ikke hit, det var helt umulig for meg. Jeg var både skeptisk og litt redd, jeg ville jobbe og bli kjent med flere, men Kirken Bymisjon?! Nei, kirke det gikk ikke – jeg er jo muslim. Så det ble mange overtalelser og runder med meg selv før jeg åpnet opp og aksepterte, forteller hun.

– Etter en stund merket jeg jo at menneskene her ville meg vel og faktisk ønsket det beste både for meg og min familie. Kirkens Bymisjon passer helt fint med min religion. Jeg var muslim og er fortsatt muslim, det er ikke noe problem, sier hun.

-Her har jeg ikke bare fått hjelp til arbeidstrening. Både veilederen min og andre ansatte har virkelig strekt seg langt utover det jeg trodde var mulig, fortsetter Amal. – De har også hjulpet meg med skole, barna, offentlige kontorer og annet som har vært vanskelig å forstå.

Lærdom

– Jeg har lært at jeg kan få kontakt med andre og at de aksepterer meg for den jeg er. Det gjør at jeg gleder meg til å stå opp om morgen og komme på jobb. Vi aksepterer hverandre, det er nok det viktigste, forteller Amal.

– Det er ingen som kommer noen vei eller får et godt liv om de bare sitter inne og ikke lar seg inkludere. Livet mitt det er i Norge det nå!

– Det er her barna mine trives, seks er født og oppvokst her i landet. Dette er hjemmet deres. Foreldrene og besteforeldrene mine lever ikke lenger og resten av familien er spredt rundt i verden. Så her skal jeg være, nå er jeg i gang, sier Amal smilende.