Trond Bjerknes (30): EN NY SJANSE
Tekst: Stian Tandberg Foto: Simen Falck Evensen
Jeg husker bare glimt av det. Jeg var inn og ut av psykose hele den dagen.
Plutselig kommer jeg til meg selv og ser ned på min beste venn som ligger under meg. Jeg står over ham med øksen hevet, klar til å hogge ham i hodet.
Da fatter`n ba meg kjøpe øl, kjøpte jeg noen ekstra som jeg gjemte unna til meg selv. Jeg var ikke eldre enn tolv da jeg begynte å ruse meg.
Hadde det ikke vært for det øyeblikket med klarhet ville jeg drept ham.
Da jeg var liten hengte pappa et hakekors over senga mi. Jeg ble fostret opp på sinne og hat, og jeg likte vold uten å kunne forklare hvorfor. Jeg var en voldelig person.
Da fatter ’n ba meg kjøpe øl, kjøpte jeg noen ekstra som jeg gjemte unna til meg selv. Jeg var ikke eldre enn tolv da jeg begynte å ruse meg. Fatter ’n visste det, men sa ingenting.
Det gled over til hasj, amfetamin og senere heroin, men det var amfetamin som liksom var dopet mitt. Da jeg var i tenårene, orka ikke fatteren mer. Han tok livet sitt. Det føltes så jævlig urettferdig.
På pengefronten ordnet jeg meg ved å selge dop. Innimellom var det et innbrudd eller en bil som ble stjålet. Så penger var ikke en bekymring.
Det var mer utryggheten, stresset om alltid å skaffe stoff, og om jeg kunne havne på kant med noen.
Også var det den totale mangelen på tillit verden hadde til meg — og den samme mangelen på tillit som preget hvordan jeg forholdt meg til mine omgivelser. Det er ikke noe liv å leve i. Det er bare et jag.
Det hele tippet over for meg, da jeg etter en rusfri periode havnet utpå igjen. Kroppen håndterte ikke stoffene, reagerte ekstra kraftig og jeg havnet i en psykose.
Etter denne hendelsen fikk jeg et ultimatum av både politiet og kjæresten min: Nå gjør du noe med livet ditt, ellers blir du enten drept eller ender opp som drapsmann.
Jeg hadde prøvd mange forskjellige typer avvenningsmetoder, men ingenting fungerte før jeg var med på et 12–trinnsprogram ute i naturen. Tidligere ville jeg det kanskje ikke nok.
Uansett opplevde jeg dette opplegget som annerledes. Vi var ute i naturen hele dagen og etterhvert satt jeg veldig pris på hvordan disse omgivelsene påvirket meg annerledes enn betongjungelen. Det er noe som skjer med deg der ute.
I tillegg er du så sliten når dagen er slutt, for vi har gått hele dagen. Du tenker ikke på abstinensene lenger. Vi snakker sammen ved bålet — blir kjent, før jeg legger meg i teltet. Bare ligger der, slapper av og sovner.
Gjennom avrusningen lærte jeg å lytte til hvordan omgivelsene oppfattet meg og jeg lærte håndtere tilbakemeldingene. I tillegg lærte jeg å gå i meg sjøl på en annen måte enn jeg hadde gjort tidligere.
Når du lever som kriminell og i rus, har du så mange lag av masker du tar på deg. Det kan ta lang tid å få dem av, og forsøke finne ut hvem du er der inne. Du husker deg ikke. Du har mista deg sjøl.
Jeg var ikke vant til å være sårbar på den måten, men prosessen jeg gikk gjennom hjalp meg ut av det livet jeg levde.
Etter avrusningen flyttet jeg til en annen by; Drammen. Her kom jeg i kontakt med Kirkens Bymisjon, og via FRI og andre programmer hos dem fikk jeg et annet nettverk.
Jeg fikk også mulighet til å være på arbeidstrening hos Albjerk Bil. Drømmen i barndommen hadde vært å bli mekaniker og jeg var nå klar for å omfavne muligheten Albjerk ga meg.
Arbeidstreningen er ferdig og jeg er så heldig at jeg har fått fast jobb som mekaniker hos Albjerk. I tillegg går jeg deltid på skolen for å få fagbrev.
Det er rart å tenke tilbake på den personen jeg var før og jeg er utrolig takknemlig for å få en ny sjanse. Før hadde jeg ikke tillit til noen, men her føler jeg meg som en del av et fellesskap. Jeg kan snakke med folk og de stoler på meg og jeg stoler på dem.
Det gir et trygt fundament som setter meg i stand til å tenke fremover. Ikke bare skaffer jeg pengene mine ved hardt arbeid som vanlige folk, men jeg sparer til og med.
