En av gjestene på Møtestedet satt en fot i døren og trengte seg inn – en time før åpningstid. Det passet faktisk ikke. Vi kunne latt være å åpne døren.
Min første blogg, min første blogg skjer på bystemmer i Kirkens Bymisjon. Et fint sted å begynne med noe nytt. Her er jeg en av mange, og i min verden kjennes det trygt. Kan gjemme meg litt i en flokk, når det behøves. Det er ikke sant. Jeg trenger meg på med min stemme.
I bakgrunnen spiller jeg musikk. Det kommer ofte musikk til meg når jeg skal tenke nytt. Bystemmer tenkte jeg, og satt på Frida Ånnevik; “Jeg er blitt vant til stemmen din”. Litt av teksten:
“Jeg ble fortrolig med ditt blikk, fortrolig med din røst, fortrolig med ditt sinn…”
Så fint sagt tenker jeg. Kanskje det kan bli sånn med alle stemmene i bymisjonsbloggen, at dere som leser bli vant til og fortrolig med våre blikk og vår røst.
Våre stemmer vil naturlig nok speile byene våre og oppdraget vårt. Å avdekke nød for eksempel. Jeg tror vi har stemmer som kjemper for å skape bedre dager for flere. Det er uro i det, men det går an å venne seg til å leve med det.
For en time siden ringte det på døren her. En av gjestene på Møtestedet satt en fot i døren og trengte seg inn – en time før åpningstid. En iskald dag i Bodø. Sur vind i vakkert sollys.
Varme, prat og smøring av mat fra flere frivillige på kjøkkenet. Kontraster. Vi er ikke så glad for at folk trenger seg på som dagens gjest gjorde. Det passer faktisk ikke. Vi mister fokus og kommer på etterskudd.
Det gikk helt fint denne gangen. En plass i sofaen og løfter om ikke å forstyrre. Snart sov gjesten vår. Vi kunne valgt annerledes, gjesten også. Vi kunne latt være åpne døren. Lukket opp et vindu og ropt at vi åpnet en time senere. Gjesten kunne reagert med sinne eller sendt bedende ord og blikk. Vi kunne ombestemt oss, eller ikke. Det hadde vært påtrengende uansett.
Jeg tror bystemmene kommer til å være påtrengende av og til, men det er bare fordi det behøves.
Når vinden er sur og vi mangler varme, kan vi ikke la være å bli litt brysomme. Jeg lover at jeg også skal vite å sitte stille en stund når det er best for omgivelsene.