Er det lov å håpe at den pågående evalueringen av barnevernsreformen skal føre til en mer nyansert debatt om bruk av institusjoner i barnevernet? Flere av de rapportene som nå er lagt frem er tydelige på at institusjoner ikke bare er en nødvendig, men også ønskelig del av det fremtidige barnevernet.
Kan vi snart begynne å snakke om bruk av institusjoner, med utgangspunkt i hva det enkelte barnet har behov for, og ikke ut i fra dårlig skjulte økonomiske betingelser?
Audun Lysbakken tok i 2010 initiativet til en evaluering av forvaltningsreformen i barnevernet. Prosessen er omfattende og skal lede frem til en stortingsproposisjon med forslag til en fremtidig organisering av barnevernet. Blant alle de forhold som nå er oppe til vurdering er dreiningen fra institusjonsplassering til økt bruk av hjelpetiltak og fosterhjem.
Økonomi avgjør
Hva er begrunnelsen for denne vedvarende dreiningen? Alle som jobber i barnevernet vet at økonomi spiller en vesentlig rolle. Enten man ser på målsettingene med barnevernsreformen på nasjonalt nivå, eller formålet med betalingsordningen i Oslo kommune, handler svært mye om å få kontroll over utgiftene. Den nylig publiserte NOVA-rapporten Institusjonsplassering – siste utvei? bekrefter også inntrykket av at økonomiske hensyn har spilt en stadig sterkere rolle.
Men kommer dette til uttrykk? Blir det sagt direkte, i drøftinger knytta til det enkelte barnet, at dette har vi ikke penger til? Blir det sagt at institusjonsplassering ikke er et alternativ for Mattias på 10 år, fordi det koster for mye? Nei. Min erfaring er at det sitter langt inne å snakke om økonomi når det kommer til det konkrete barnet – i stedet blir det sagt at institusjoner ikke er bra for barn.
Vedtatt «sannhet»
Det ser ut til å ha blitt en vedtatt sannhet. Institusjoner er ikke bra. Ferdig med det. Men hva ligger til grunn for denne påstanden? Hvis denne debatten skal bli nyansert, bakenfor de økonomiske motivene, må denne påstanden etter min mening begrunnes på en langt bedre måte enn det som er tilfellet i dag. Ikke minst med tanke på at barnevernet for lengst har tatt mål av seg å være kunnskapsbasert.
Jo da, det finnes et forskningsmessig grunnlag for å mene noe om dette. Det er riktignok begrensa når det gjelder norske forhold, men en rekke internasjonale studier har pekt på at det ikke går så bra med ungdommer som har bodd på institusjon. Men den samme forskningen sier lite om hvilke forutsetninger disse barna hadde før de flyttet inn på institusjonen, og tilsvarende lite om den oppfølgingen de fikk etter oppholdet. Å slå fast at institusjonen er problemet, blir like tabloid som å si at barnevernet er skyld i at det ikke går så bra med mange av barnevernsbarna. Dessuten finnes det forskning som viser at et opphold på institusjon kan forandre livsforløpet for noen ungdommer i positiv retning.
Riktig for noen
Jeg tror det vil være bra om en mer nyansert debatt tar utgangspunkt i det siste. For de aller fleste barn og ungdommer er ikke et opphold på institusjon et godt alternativ. Men institusjonen kan være bra og helt riktig for noen. Og spørsmålet blir da om ikke vridningen har gått for langt, slik NOVA-rapporten antyder.
Bufdir utarbeidet i 2010 en rapport som tok for seg kvaliteten i barnevernsinstitusjoner. Den sier mye av det samme som NOVA-rapporten når det gjelder å sikre at en mindre gruppe av barn og ungdommer får et kvalitativt godt nok institusjonstilbud. Og her dreier det seg ikke om å opprettholde institusjonene bare fordi det ikke finnes andre alternativer – bare fordi det ikke lar seg gjøre å rekruttere nok fosterhjem, men fordi institusjonen for noen barn og ungdommer fremstår som det beste alternativet. Tilsvarende tar Barnevernspanelet i sin rapport til ordet for en styrkning av institusjonens rolle og betydning. Det er derfor flere signaler som tyder på at denne debatten kan komme til å bli mer nyansert.
Barn under 12 år
Et forhold som langt på vei er fraværende i de undersøkelsene som til nå har blitt lagt frem, er derimot spørsmålet om institusjoner for barn under 12 år. Det ser ut til å være opplest og vedtatt en gang for alle at barn under 12 år ikke skal plasseres på institusjon. Det skrives i en bisetning, og det begrunnes ikke. Jeg antar at begrunnelsen handler om hva nyere utviklingspsykologi sier om tilknytning og utvikling i samspill med nære omsorgsgivere. Og man kan vanskelig være uenig i det. Det er ytterst få barn under 12 år som bør plasseres i en institusjon. Men det finnes noen få tilfeller der starten på livet har vært så vanskelig, og støtten til utvikling har vært så fraværende, at det å flytte direkte i en fosterfamilie blir en uoverkommelig oppgave, både for fosterforeldrene og barnet selv. Det er den samme utviklingspsykologien som synliggjør hvor store skader et barn kan påføres i løpet av de første leveårene, og hvor store terapeutiske innsatser som må til for å kompensere for en slik skjevutvikling. Det er i disse få tilfellene institusjonen kan komme til sin rett, ved å påbegynne et relasjonelt terapeutisk arbeid som fosterforeldre på et senere tidspunkt kan overta, med videre støtte og veiledning fra institusjonen.
Debatt som ikke finnes?
Når det gjelder institusjoner og barn under 12 år, er det med andre ord ikke bare behov for en nyansert debatt, men behov for en debatt overhodet. Den ser for meg ikke ut til å eksistere i dag. Jeg hører at personer i fremtredende posisjoner sier at det selvfølgelig finnes noen barn under 12 år som trenger institusjonen. Problemet er bare at dette ikke sies høyt, det sies i pausen, og ikke fra podiet. Resultatet blir at nær sagt alle tar det for gitt at disse institusjonene ikke skal brukes – som en sannhet man ikke diskuterer, og at dette tilbudet og dets faglige kompetanse forsvinner. Jeg kan ikke tro noe annet enn at det for noen barn vil føre til svært mange flyttinger, før de til slutt plasseres i institusjoner for ungdom.