Denne gangen er det Bodø det gjelder, men det kunne vært hvor som helst i Norge: En bemannet bolig for mennesker med rusproblemer er under planlegging, og nabolaget protesterer. 500 underskrifter er samlet inn, og politikere vurderer ny runde i bystyret på tross av flertallsvedtak.
I Avisa Nordland står følgende overskrift: “ Vi må ta barnas redsel på alvor”. Saken følges opp av NRK, og sendes på riksnyhetene. Det er da jeg tenker at verden ikke har gått framover.
Se innslag fra NRK Nordland: Motstand mot rusboliger i Rønvik i Bodø
Not In My Backyard
Dette er trist reprise. NIMB er betegnelse på dette fenomenet: “Not In My Backyard” . Rusavhengige har de siste årene blitt mindre stigmatisert av flere grunner. Det har vært tv-serier og reportasjer, der vi følger hverdagen til mennesker med rusproblemer. Programmene er populære, og folk flest får sympati med og kjenner godhet for de som kommer inn i stua via skjermen.
I Bodø har vi endelig fått gateavisen Ekko, i likhet med lignende magasiner i andre byer. Selgere kommer i kontakt med lokalmiljøet på nye måter. Mediene følger opp med positive oppslag, og folk flest snakker med positivt fortegn om mennesker med rusproblemer.
Det går så sakte
I løpet av få år har et stort antall personer startet i LAR (Legemiddel Assistert Rehabilitering). Rusavhengighet er definert som en sykdom, med nødvendige rettigheter som resultat. Det betyr at mange kriminelle handlinger ikke lengre er nødvendig for å få medisin til å takle hverdagen. Enda en grunn til å ufarliggjøre mennesker med rusproblemer.
Joda, det finnes tegn i tiden som viser at verden går framover, men det går så sakte. Stigmatiseringen er mindre og åpenheten er større. Sett i sammenheng med all kunnskap og velvilje i befolkningen, vil jeg likevel hevde at mostanden mot en bemannet bolig for mennesker med rusproblemer i Bodø er et tilbakeslag.
Har sviktet som samfunn
Tilbake til overskriften: “ Vi må ta barnas redsel på alvor”. Der er jeg helt enig, men hvordan? Hvem har forresten skapt denne redselen? Her har vi sviktet som samfunn. Jeg tror på dialog og informasjon i møte med det utrygge. Kommunen som skal drifte boligene, må invitere inn naboene og gi god informasjon. Beboere som er tenkt å flytte inn bør involveres i dette. Barna må tas med når informasjon gis. Voksne i området må jobbe sammen med barna for å bekjempe frykt og stigmatisering.
Vi trenger et samfunn som går fortere fram når det gjelder synet på rusavhengige. Det er en unik mulighet til dette med barnehage og skole som nærmeste nabo. Jeg håper nærmiljøet tar vel i mot sine nye naboer, når de får tenkt seg om. Kanskje Bodø til og med kan gå foran med et godt eksempel før neste reprise kommer…. et eller annet sted nær deg.