Ikke sjelden gjør jeg den paradoksale erfaringen at pasienter som er for syke til å oppsøke fastlegen, i praksis er uten en fast lege.
”Spar på kreftene, folk vil nok selv klare å kontakte fastlegen om nødvendig. Om forholdet får bestå”. Denne oppfordringen gir Karianne Bjellås Gilje helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Dagbladets ”Ærlig talt” lørdag 4. februar 2012. Lørdagslesningen fremkaller et enkelt bibelsk sitat fra hukommelsen: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke”(Matt. 9.12)
Eldre er mest hjelpetrengende
Debatten omkring forslag til ny fastlegeordning inspirerer til å stille spørsmålet: ”Hvem er sykest i landet her?” Den Norske Legeforening besvarer i og for seg dette ved at de på sine nettsider skriver: ”Eldre pasienter utgjør i dag de største og mest hjelpetrengende pasientgruppene både i primærhelsetjenesten og i sykehus”. Erfaringer fra egen arbeidshverdag gjør at jeg tror legeforeningen har rett i påstanden. Eldreboligen jeg leder har 84 beboere med en gjennomsnittlig alder på 86 år. Gjennom 2011 ble det registrert 68 innleggelser til sykehus/legevakt herfra.
Henvises til legevakt og sykehus
Ikke sjelden gjør jeg den paradoksale erfaringen at pasienter som er for syke til å oppsøke fastlegen i praksis er uten en fast lege.
Et vanlig forløp forut for en sykehusinnleggelse er:
Bekymringstelefon til fastlegekontoret. Fastlegen kan ikke komme på hjemmebesøk, og man henvises til Oslo Legevakt. Legevakten spør om fastlegen er kontaktet, og det bekreftes at hun ikke kan komme. Pasienten registreres i køen for sykebesøk. Når legevakten kommer, har gjerne varsleren avsluttet arbeidsdagen.
Med manglende kjennskap til omstendigheter og den gamles sykehistorie, blir forsvarlig legeatferd å henvise til sykehus.
Flere hjemmeboende eldre
Verken den eldre selv eller samfunnsøkonomien er tjent med dette, og i mange tilfeller kunne innleggelser vært unngått ved oppfølging fra kjent lege og bedre kommunikasjon mellom pasientens hjelpere. Ser vi fremover vil enda flere eldre bo hjemme – både fordi antallet eldre stiger, og fordi samfunnet ikke har ressurser til økt institusjonsutbygging.
Hvilke ordninger samfunnet velger å benytte for å ivareta syke hjemmeboende eldres behov kan således ha større betydning for 40/50-åringene enn for dagens eldre.
Ansvarlig av helseministeren
I sin lørdagsartikkel angriper videre Bjellås Gilje menneskesynet som ligger til grunn i høringsnotatet, og skriver: ”Landets helseminister synes å tro at høyt utdannede og ansvarsbevisste fastleger kan trues til å gjøre en bedre jobb”. Ved denne uttalelsen synes Bjellås Gilje å se bort fra samfunnskontrakten leger har gjennom å være et profesjonsyrke. Samfunnet utdanner, lønner og autoriserer lege, prest, sykepleier, lærer til bestemte oppgaver – kontrakten består i å løse samfunnsoppgaver med kunnskapen og godene man har ervervet.
I dette perspektivet er det ansvarlig, og ikke vrangvillig, av helseministeren å løfte samfunnsbehovene frem for dem.
Syke eldre trenger å bli sett til ved hjemmebesøk og få den nødvendige behandling der de er. Dette er derfor ikke en kritikk av legestanden, men en understrekning av hvor avgjørende legen og hennes prioriteringer er for god ivaretakelse av samfunnets mest hjelpetrengende pasientgruppe.