Med bøyd hode sitter våre medmennesker ofte med koppen eller trekkspillet, helt til noen tar seg tid – ikke til å jage dem vekk eller stikke til dem en kaffe – men til noen spør dem om hvem de er.
”Åtte år og seks år”, sier han på flytende spansk med et stort glis om munnen, i det han viser frem bildene av to jenter på sin enkle mobil med litt sprukken skjerm. Jeg smiler og nikker bekreftende. Samtidig stotrer jeg så godt jeg kan noen ord om hvor flotte de er, selv om jeg ikke ser stort av bildet han viser meg. ”Skole i Romania” sier han videre, og jeg er ikke i tvil om at det er en stolt far til to skolejenter på åtte og seks år som jeg har blitt kjent med.
Min nye bekjente satt først i en krok på Bymisjonens kafé, Møtestedet, og kikket ned i bordet mens han ventet på sin bestilte middag. Men litt etter litt får jeg blikkontakt og prøver ut diverse ord tilhørende den latinske språkfamilien. Snart sitter jeg med penn og papir og lager meg en liten ordliste av rumenske ord sammen med den beste læreren jeg kan tenke meg.
En god far
Tid og sted opphører for vi konsentrer oss om samtalen. Han uttaler ordene og jeg repeterer. Han spør igjen og jeg pugger så godt jeg kan. Noe av det første jeg lærer er ord som ”brød”, ”skole”, ”kirke” og ”lys”, før jeg lærer å takke og opptre med høflige formuleringer. Bilder av mennesker og kunstverk vises videre på mobilskjermen, musikk spilles skurrende fra et lite hull på langsiden, og jeg skjønner mer og mer hva stolthet over en rik kultur handler om. Ikke minst forstår jeg hva det krever å være en god far på tross av knappe ressurser, og hva slags ønsker han har for barna sine som bor hos besteforeldrene når han selv er borte.
«Fantene» i bestemors historier
Når kafeen stenger og jeg tenkende tar fatt på hjemturen, gjør jeg en oppdagelse. Det går nemlig opp for meg at jeg har fått svar på utfordringer min egen bestemor presenterte for meg da jeg selv som liten skolejente hørte henne fortelle om det hun kalte ”fantene”. Det viste seg at dette folket med jevne mellomrom kom innom det lille sørlandske kystsamfunnet før de etter krigen ble redusert til å kun eksistere som karakterer i bestemors barndomsfortellinger.
Hva som skjedde med ”fantene” under annen verdenskrig kom aldri bestemor inn på, men det hersket liten tvil om at hun var tydelig ambivalent til hvordan de ble behandlet av samfunnet. Fantene hadde en annerledes måte å leve på, og så alltid ned i bakken mens de ba om brød. Likevel var min bestemor sikker på at fantene var enkeltmennesker med samme verdi og menneskerettigheter som hun selv, og nå i 2012 forstår jeg hva hun snakket om.
Grunnleggende rett å lete etter levebrød
Verden har, selv etter mange utspekulerte forsøk, likevel aldri klart å ta liv av omstreifende enkeltmennesker i blant oss. Selv om land etter land sender folk med turistvisum videre, så er det ikke lett å drive juridisk gjennomført rasisme mot enkelte slekter. I et åpent Europa hvor enhver har grunnleggende rett til å lete etter levebrød på tross av landegrenser, må vi snart ta innover oss hva det betyr.
Etter kommunismens fall og i takt med den økende arbeidsledigheten i resten av Europa, ser vi nå også i våre egne gater at stadig flere mennesker ber om strøjobber og respekt for egen verdighet. Norge er en egen ”øy” i Europa, der innbyggerne merker lite til krisen utenom når vi er på ferie i ”Syden”.
Spør hvem de er!
Med bøyd hode sitter våre medmennesker ofte med koppen eller trekkspillet, helt til noen tar seg tid – ikke til å jage dem vekk eller stikke til dem en kaffe, for så å kreve at de reiser bort til gjengjeld. Nei, de sitter med bøyd hode helt til noen spør dem om hvem de er. De ser ned i bakken helt til noen ber dem om å lære bort noen ord, fortelle noen fortellinger, vise frem et kunstverk lagd i is eller sand, presentere et musikkstykke og ikke minst spørre om hva livet handler om.
Flere måneder har gått siden jeg begynte å sette av tid til å bli kjent med mennesker så veldig forskjellige fra meg selv. Flere måneder er gått siden min første ordentlige samtale, ansikt til ansikt med et enkeltmenneske fra romfolket.
Men som ansatt i Kirkelig dialogsenter, kirkens ressurssenter for religionsdialog, lærer jeg hver dag noe nytt om meg selv og andre: Medias skriverier, rykter og fordommer i samfunnet er ikke troverdig før en selv har sett hvert enkeltmenneske inn i øynene og lyttet til hva de har å si.
Endelig har jeg lært
”Endelig har jeg lært”, hvisker jeg til bestemor i himmelen: ”Endelig vet jeg litt mer om livet til et marginalisert medmenneske med bøyd hode”. Jeg ser ned på graven hennes ved Oddernes kirke og hvisker:
”Hvis jeg noen gang skal følge opp et barn, så håper jeg at jeg blir like god til det som min venn på Møtestedet kafé. Nemlig en far som stolt forteller at han nå har råd til å sende barna på skole, samtidig som hans små jenter lærer sin rike kulturarv å kjenne.”
”Og vet du, bestemor, jeg skal ta barnet opp på fanget mitt, akkurat som du gjorde med meg, og fortelle det om alle de jeg kjenner som leter etter medmennesker som oppriktig ønsker å se dem inn i øynene og lytte til hva de har å lære bort”.
Mor Theresa var selv fra romfolket i Albania. Elvis Presley hadde rom–avstamning fra farssiden. Klassisk musikk og tangoen er kunstarter inspirert av romfolkets kultur. Jeg er ikke i tvil. Jeg vil være med og lære mer av de medmenneskene vi har midt iblant oss. Ikke med bøyd hode, men ansikt til ansikt.