Snart er tiden inne for den årlige våropprydningen. Gatene skal feies for sand, grus og alt annet søppel som vinteren har etterlatt seg. Samfunnets ryddeiver stopper imidlertid ikke der. Stille og ubmerkelig fjerner vi det som ikke behager øyet. Er det en cupcakes revolusjon på gang, der målet er å skape et samfunn som fremstår som de behagelige pastellglasserte kakene?
Det har vel nesten blitt en årlig tradisjon å «rydde» unna de tunge rusavhengige fra gatebildet. Rusa og slitne folk er ganske plagsomt og ubehagelig å se på. De passer rett og slett ikke inn i den kollektive imagen vi forsøker å iscenesette.
For ikke å snakke om turisttiggerne fra Romania. De er virkelig et skår i glasuren. Det er nesten umulig å unngå å tenke på fattigdom og urettferdighet, når en så og si må tråkke over en som sitter bøyd med tiggerkoppen foran seg, på vei til jobb. Det er rett og slett ganske slitsomt å måtte forholde seg til sine egne fordommer og ukorrekte følelser som automatisk veller fram ved synet en gruppe romfolk.
Det er selvfølgelig en utfordring at ikke alle lar seg like lett ryddes vekk. De papirløse, eller returnektere som statssekretær Pål Lønseth liker å si, har lenge vært som en gjenstridig flekk som ikke går bort i vask. Dagens politikere tar imidlertid et stort dugnadsansvar. Nye lover og regler vedtas og avtaler inngås. Nå har for eksempel Norge, som det eneste landet i Europa, inngått en returavtale med Etiopia. Det betyr at norske myndigheter kan tvangssende både voksne og barn som har bodd flere år i landet vårt, tilbake til Etiopia. Norge sørger til og med for at all personlig informasjon om den enkelte asylsøker kommer trygt fram til Etiopiske myndigheter. Ja, de gamle viste nok hvilken taktikk som fungerte, da de lærte oss: “Ut av øye, ut av sinn”.
Jeg har prøvd meg som cupcakebaker opp til flere ganger. Og når sant skal sies, så har resultatet behaget øynene mer enn magen. Da ender det opp som det så gjerne gjør: At det jeg trodde jeg ville ha, ikke ble slik jeg trodde.
Vi kan ikke utvikle demokratiet vårt ved hjelp av prinisppene fra cupcakebaking, der glasuren og pynten er det store målet. Skuespiller, likeverdsforkjemper og vinner av Menneskeverds Livsvernpris (2012), Marte Wexelsen Goksøyr gir oss en langt bedre oppskrift: “Vil vi ha et sorteringssamfunn hvor vi dyrker det perfekte, hva nå det er, og fjerner de uønskede? Et slikt samfunn ønsker ikke jeg. Alle mennesker skal bli inkludert, alle mennesker skal bli trodd på, at de kan. Alle mennesker er forskjellige, og alle har like stor verdi”.