Kanskje er det helt feil tidspunkt. Kanskje er det akkurat nå helt upassende å undre seg over hva som har blitt annerledes i Norge etter 22. juli.
I påsken, før rettssaken var i gang, falt det meg naturlig å tenke over det. Fra hytta har vi utsikt bort til Tyrifjorden. Vi kan ikke se Utøya, men vet at den ligger rett der borte, bak odden. Hver gang jeg skulle tenne opp i ovnen, leste jeg avissider fra i fjor sommer. Sjokket og den ubegripelige smerten. Den gangen var det umulig å tenke at livet i Oslo og Norge noen gang kunne bli helt det samme igjen.
Et par ganger dro vi til butikken på Sundvollen. Parkeringsplassen foran hotellet var helt tom, slik den pleier å være i påsken. Det var her de pårørende var samlet, det var her så mange fikk ødelagt en så stor del av livet sitt. Jeg husker alle bilene som stod her i fjor, etter hvert ble det færre, til slutt var det bare politibiler igjen.
Forandret for alltid
For menneskene som dro herfra uten den de elsker så høyt, ble livet forandret for alltid. Slik var det også for de som mistet noen i Oslo. Og for svært mange andre, som overlevde eller ble direkte berørt av ugjerningene, har det blitt et før og etter denne dagen. Men hva med oss andre, som ikke kan si at vi ble direkte berørt? Hva med meg? På hvilken måte har hendelsene fått betydning i mitt liv? Lever ikke jeg akkurat som før? Tenker jeg annerledes? Bryr jeg meg mer? Hva med menneskene jeg ser på bussen hver dag, hva med alle de andre som bor i min bygård i Oslo? Hvordan vil de beskrive forskjellen? Har noe blitt annerledes? Og hvis det ikke har det. Er det en bra ting? Er det en god egenskap ved mennesket, at livet går videre tross alt, at vi venner oss til det? Er det slik vi overlever? Eller er det til å bli deprimert av? Hvis noe så ufattelig smertefullt og rystende ikke setter større spor, ikke fører til noe bedre?
Dette tenkte jeg på i påsken. Jeg tenkte at dette kanskje kunne være noe å skrive om i denne bloggen. Men så begynte rettssaken, og da ble jeg usikker. Kanskje er det ikke tid for undring akkurat nå? Kanskje er det bare plass til de sterke følelsene? Sorgen og smerten som vekkes til live igjen, avskyen og hatet mot gjerningsmannen, behovet for å gå seirende ut av den verbale kampen som nå pågår. Alt er helt legitimt, og helt sikkert nødvendig for at vi skal komme oss videre. De vonde følelsene må få komme til uttrykk. Undre oss kan vi gjøre senere.
Hvordan er det mulig?
Personlig kjenner jeg ikke noe hat for denne mannen. Han vekker bare tristhet i meg. Tristhet over alle som ble drept. Tristhet ved å tenke på dem som sitter igjen med smerten. Men jeg blir også ufattelig trist ved å tenke på ham som menneske. Hvordan kunne det gå så galt? Hvordan er det mulig å bli så ensom i verden, så avsondret fra andre menneskers indre liv? Hva skjedde med gutten på bildet fra bursdagsselskapet?
Jeg tenker ikke på medfølelse for denne mannen. Det er så altfor seint. Det kan ingen be om. Men jeg tenker på den gutten han var. Jeg tenker på andre barn som hver og en av oss kommer til å møte i tida som kommer. Jeg tenker på hva vi vet om hvordan mennesker utvikler empati – det er hverken medfødt eller noe vi tilegner oss på egenhånd, men helt avhengig av det nære samspillet med andre mennesker. Jeg tenker på hva vi vet om hvor fatal skjevutviklingen kan bli når barn ikke opplever den trygghet og støtte de er avhengige av. Jeg tenker på hvor grunnleggende behov vi alle har for å bli sett, for å bli hørt, for å være av betydning for andre mennesker. Dette behovet som er så sterkt at vi heller vil defineres som gale, enn som ingenting.
Når rettssaken er over, vil det igjen bli rom for å debattere hva som bør bli annerledes. Vi kommer helt sikkert til å få et ytterligere fokus på etterretningstjeneste, beredskap og rettspsykiatri. Alt dette som har vist svakheter i møtet med et avsondret og grenseløst sinn.
Men hva med alt det som skaper et slikt menneske? Hva med det som kunne ha vært gjort annerledes, slik at disse vanvittige tankene aldri hadde blitt tenkt?
Vi kan legge ansvaret på foreldre. Vi kan mene at barnevernet må gjøre en bedre jobb. Vi kan være kritiske til at ansatte i skolen ikke reagerer i større grad. Alt dette har mye for seg. Men det er også behagelig. Det krever ingenting av oss.
Noen må bry seg
Mange barn og unge har et dårlig utgangspunkt for å mestre dette livet. Når jeg vet hva enkelte har vært igjennom, er det nesten ikke til å forstå hvordan de greier det. Men én ting ser ut til å gå igjen: Noen har brydd seg. En eller annen har forsøkt å forstå hvordan jeg egentlig har det. En eller annen tenkte ikke bare at dette er noen andres ansvar. En eller annen så ikke bare på meg som problematisk, men skjønte at jeg trengte hjelp.
Hvis noe skal bli avgjørende annerledes etter 22. juli, bør det etter min mening være dette. At flere aktivt bryr seg med hvordan barn og unge har det. At flere forsøker å forstå hva som skjuler seg bak en utfordrende atferd. At flere erkjenner hvilket felles ansvar vi har for at det ikke skal bære så galt av sted.
Men akkurat nå er det kanskje ikke rom for å tenke over det?