Om demente og hjemmeboende Ola fra Oslo har gått seg vill i området rundt Sinober, kan GPS-sporing fortelle hvor han er. Men hvem skal ut og lete?
Fredag 13. april formidler Frp sin vrede i Dagsnytt 18 over regjeringens treghet med å endre lovverket som hindrer GPS-sporing av demente. Mismodig hører jeg en viktig samfunnsdebatt bli redusert til en klassisk partipolitisk krangel om hvem som raskt fremmer forslag og hvem som sent behandler dem. Det er en debatt på siden av velferdsteknologiens mer interessante problemstillinger.
At vi trenger et lovverk som tillater GPS-sporing av personer med demens, er en oppfatning som deles av mange. Den utålmodige ventingen på lovendringen likeså. Litt merkelig er det likevel å høre at sentrale partipolitikere har slik hast, når mange av landets kommunepolitikere synes å være så bakoverlente.
Det går langsomt i kommunene
En spørreundersøkelse gjennomført av Kommunenes sentralforbund om hvilke planer norske kommuner har for innføring av velferdsteknologi i pleie- og omsorgstjenestene, viste at de i svært liten grad har tatt i bruk dette, og at mange etterspør informasjon om teknologiens muligheter og veiledning om hvordan den skal tas i bruk.
På spørsmål om brukere og pårørende har vært involvert i utredningen av velferdsteknologiske løsninger, svarer 77 kommuner avkreftende eller «vet ikke», ifølge forskningsleder ved Sintef, Jarl Reitan i et innlegg i Dagens Medisin.
Teknologien utgjør 20 prosent av endringene
I Hagenutvalgets rapport siteres Dorte Kusk: «Ved innføring av ny teknologi utgjør selve teknologien bare ca. 20 prosent av de endringene som blir satt i verk. Det meste dreier seg om arbeidsformer og organisering».
Hvilken kommune har forberedt hvor de velferdsteknologiske signalene skal gå? Eller for å si det helt konkret: Om demente og hjemmeboende Ola fra Oslo har gått seg vill i området rundt Sinober – hvem skal ut og lete?
I hjemmebasert omsorg peker de hjemmebaserte tjenestene seg ut som et mulig mottakssted for alarmsignaler. Men dersom hjemmetjenesten blir adressat for alarmer, vil innebærer det at de private leverandørene også skal utføre denne tjenesten? Hvilke organisatoriske og fagansvarlige endringer må til i Oslo dersom dagens vedtaksbaserte tjenesteorganisering skal serve en så situasjonsbestemt funksjon som et alarmmottak vil være?
La oss først finne smarte løsninger
Slike og mange andre små og store spørsmål vil tre frem under arbeidet med ”hvor går alarmen”. Mens vi venter på endringer i loven, bør diskusjonene få dreie seg om å finne smarte løsninger og gode samhandlingsplattformer for teknologiske assistert omsorg. Bare slik kan teknologien bli et godt redskap til trygghet og frihet hos brukeren.
Nordens Välfärdscenter oppfordrer de nordiske landene til å være parate til å endre regler og arbeidsrutiner for å få maksimal nytte av den nye teknologien: ”Uten vilje til å endre samarbeidsrutiner, fag-og sektorgrenser får man ikke utnyttet velferdsteknologiens fulle potensial”, står det i rapporten ”Vælferd”.
Kirkens Bymisjon arbeider med spørsmål relatert til teknologiassistert omsorg i flere prosjekter, blant annet forskningsprosjekter. Vi deltar gjerne som aktiv part i erfarings- og kunnskapsutveksling, samarbeid og konstruktive diskusjoner.
Les også: Overvåking skaper frihet