Det er med store øyne jeg får med meg at politiet har undersøkt rundt 1000 ungdommer i den videregående skolen med hunder. Hva kan det være som fremtvinger en så voldsom metode?
Aha, narkotika. Når det handler om bekjempelse av narkotika kan man nesten bruke hvilke midler man vil. Jo tøffere, jo mer populært, strengt tatt. Jeg tror det handler om synet på barn og ungdom også. Ungdommer og rusmiddelavhengige er to grupper som kan utsettes for nesten hva som helst. De må kontrolleres og trykkes ned.
Hasj er et skumlere rusmiddel enn man skulle tro, og jeg synes debatten om legalisering er mildt sagt komplisert. Det er ikke dette denne saken handler om.
Saken handler om rettssikkerhet og prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist, the benefit of the doubt. Per og Ali er begge ungdommer og henger i utkanten av et miljø hvor man vet det røykes og omsettes hasj. Per har røyka en del selv, mens Ali bare så vidt har prøvd. De risikerer begge å bli snust opp av bikkjer og funnet skyldige på stedet. Ali har på seg jakka til en kompis. Kompisen har nok latt det ligge igjen litt weed i lomma si. Bare noe rusk, men likevel. Bikkja markerer. Ali har muslimsk bakgrunn og er veldig redd for hunder, synes det er ekkelt og skremmende. Per er redd hunder fordi han ble bitt som liten. Begge to påføres traumer i ”det godes tjeneste”.
Så vil noen hevde: kan vi ikke se hvordan det går, da? Tenk om man får effekt av dette? To ord til dere: Tull. Uetisk.
Skremming
Alt som virker, er ikke etisk. Det er det ureflekterte i denne hundeparaden som provoserer meg mest. Meningen er ikke å ta ungdommene, men å vise dem hva slags metoder som finnes, sier politiet. Det er skremmende lite selvkunnskap i politiet, om hvordan de kan virke på folk. Det er makt i uniform. Det blir avmakt i jakka til fetteren for Ali. Og avmakt og redsel i hundebittet fra barndommen for Per. Og vi vet at skremming ikke virker forebyggende. Det har vært prøvd før, med sårbar, utsatt ungdom. Det er ikke pent. Det er inhumant.
Jeg fikk politibesøk på døra for litt siden – noen naboer hadde klagd på at noen i min leilighet hadde lyst med ”laserlykt” inn i leiligheter på andre siden av gaten en kveld i mars. Jeg var ute et ærend og hadde barnevakt i to timer. Kidsa lekte og vinket til naboene, som vinket tilbake, men en av dem hadde blitt skremt. Forståelig. Følelsen da de to ganske unge, veldig høye og heldigvis blide politikonstablene sto i døråpningen og lurte på om jeg var alene, og hvem som hadde vært der for en time siden, den glemmer jeg ikke så lett. Skyldfølelse, skam, litt redsel, litt avmakt. Brrr, ekkelt. Det ble humor ut av det, heldigvis, men de har navnet mitt på blokka. Uansvarlig mor? Jeg kan så lett forestille meg hvordan det vil virke på barn.
Hvorfor vil vi ikke høre på barna?
Hvordan kan man tillate, fra skoleledelse, foreldre og ordensmakten, at dette skjer uten at ungdommene og elevorganisasjonene blir hørt? Hvorfor vil vi ikke høre på barn? Barn som kanskje har vært i nærheten av noen som besitter narkotika, dem kan vi i hvert fall ikke høre på. Stigmaet som følger en som blir tatt på denne måten er ingen god følgesvenn. Det kan bli kjipt å bli voksen.
I mellomtida raser yngre og eldre voksne rundt i sommersola og drikker som børstebindere og raver i gatene, alle i fare for å bli utsatt for vold og voldtekter, i fare for å bli voldsmenn og kjeftesmeller, oppleve brudd med venner og kjærester. La det bare flyte. Det er helse i hver dråpe. Og det er lov. Det er det rom for. Ikke for Ali og Per.