Ideen om et varmere og rausere samfunn må på agendaen som noe mer enn massemønstringer og allsang på torget.
Jeg: – Mitt lille land, hvordan står det til for tida?
Mitt lille land: – Bra. Og det er mye roser og sang. Mye kjærlighet og håp. Det er fint på mange måter, det altså. Folk viser engasjement. Tror jeg. Eller er det bare engasjement? Kan det være at disse fellesskapshandlingene også uttrykker noe mer og noe annet enn solidaritet?”
Jeg: – Hva tenker du på da?
Mitt lille land: – Det er ikke så lett med dialogen, tror jeg. Når følelser blir så sterke som de blir rundt hendelsene 22. juli, så kan menings- og ytringsrommene bli litt trange, tenker jeg. Jeg snakket med noen andre land her om dagen, og de synes jo at jeg og mine er en blanding av rolige og verdige og samtidig utrolig naive, som ikke beskytter oss og tenker at morderen skal få rettferdig dom. Men disse sidene liker jeg jo ved meg selv.
Jeg: – Jeg har tenkt at vi holder litt på med bush-retorikk: hvis man ikke føler seg vel med rosetog og massemønstringer, så har man ikke så mange fora å ytre seg i. Veien fra ”rosetog neitakk, men din rett til å delta er ukrenkelig” til ”sint og frustrert” er veldig kort. Og så har jeg tenkt en ting til, og det er at den siste rosemarkeringen dessverre fikk preg av at morderen igjen fikk sette agenda. Ubehaget ved at 40.000 står og synger sangen MOT Breivik, har jeg kjent litt på. Jeg var jo ikke der, og det var helt sikkert en god følelse å delta. Jeg kjenner bare litt på samfunnets vegne at det å synge MOT ham, det er en slags falitt. Hvis man lar ham TA sangen bare ved å nevne den, så gir man ham jo mye definisjonsmakt. Hvis vi skal samles og synge – skal vi ikke gjøre det FOR noe? Og da må ideene om et varmere, rausere samfunn på agendaen, men ikke på en overflatisk måte. Hva kan skape ekte solidaritet og inklusjon? Hvilke økonomiske strukturer er det som styrer oss? Hvorfor er nordmenn (hvis vi skal tro mediene) så innmari glade i rike mennesker. Rikdom og børs – er det det mest beundringsverdige vi har her i landet? Breivik er jo en åpenbart syk mann, tilregnelig eller ei, og han har ideologiske, uvanlige beveggrunner for sine handlinger. Jeg liker ikke så godt at vi demonstrerer MOT ham. Men det er vanskelig…
Mitt lille land: – Ja jeg ser jo at du har noen poenger. Samtidig er ytringsfriheten ukrenkelig, og samlinger har alltid vært en måte å uttrykke seg på i demokratiet. Og hvis vi forfølger tanken din om at han får sette agenda – hvis det ble helt stille og ingen rosetog – ville han kanskje ikke bare satt agenda, men også vunnet?
Jeg: – Ja kanskje det. Og der ga du meg et nytt clue egentlig – hva er det å vinne? Han har sagt at vi er i krig og at det bare er han og en gjeng uttalt høyreekstreme som har forstått det. Er denne typen krigsretorikk noe vi vil være med på? Møte vold med roser – det er vakkert, det er det absolutt! Det var veldig fint og meningsfullt å delta på markeringen på rådhusplassen 25. juli – da var det nytt og ferskt og grufullt. Fellesskap gjør godt. Særlig for dem som kjenner seg hjemme i det
Mitt lille land: – Ja, jeg ser jo at folk får noe godt igjen ved disse fellesskapene. Men det bekymrer meg også litt at, hvis vi ser bort fra mediene hvor det er fri flyt av leserinnlegg, fellesskapet blir veldig varmt og inkluderende hvis man bekjenner seg til ”hovedparolen”. Er det da snakk om rom for alle? Og hvor bør det politiske og diskuterende Norge gå herfra? Hvordan bidra til den dialogen som både lytter til en engstelig gammel dame i Groruddalen (”alt er blitt så fremmed”), til unge kvinner og menn som har flyktningestatus og frykter for sine liv, til tredje generasjons pakistanere som er så integrert at de drikker som etnisk norske, men hvor det strir mot forrige generasjons normer? Eller er det kanskje å favne for bredt? Er det det som gjør dette så vanskelig, pluss at vi har ideer om enhet og fellesskap, men ikke ønsker eller tør å tenke at Norge er blitt et land med motsetninger som må få synes?
Jeg: – Ja, hva skal du gjøre med det, lille land? Og du, akkurat til dette siste: jeg vil så gjerne at du tar dette med deg videre – kan du leve med å være et pluralistisk land? Et land hvor konflikt er ok? Ikke behagelig, men ok? I så fall vil jeg gjerne gi et siste råd: Pass på palestinerne – det er gjennom våre handlinger vi fortjener vår verdighet. Og gjør alt du kan for at barn i Norge vokser opp trygt. Anders var også barn en gang!