Det dreier seg om retten til å gjenvinne kontrollen over eget liv.
Det er med vantro jeg hører at rusbehandlingsinstitusjonen NyBøle ikke har fått videre driftsavtale med Helse Sør-Øst.
Hvordan kan det ha seg at behandlingsinstitusjoner tilpasset de med både rusavhengighet og omfattende psykiske lidelser, settes i en sånn skvis av helsemyndighetene at de må legge ned driften?
Etter årene med politikernes snakk om opptrappingsplan både på psykisk helsefelt og i tillegg på rusfeltet; er det færre behandlingsplasser for såkalt dobbeltdiagnostikk vi trenger? Er opp til 60 ukers ventetid å anse som forsvarlig?
I utakt med straffepolitikken
Det pågår en viktig utvikling på rusbehandlingsfeltet som er verdt å berømme. Apparatet differensieres fra kun tvangsmessig institusjonalisering i fengsler og behandlingsinstitusjoner og over til et sett av virkemidler.
Deriblant skadereduserende lavterskeltiltak, poliklinisk innsats, ambulant brukerstyrt tilnærming, rehabiliteringssentre og ikke minst medisinering. I dag er mer enn 6400 innskrevet i såkalt legemiddelassistert rehabilitering (LAR) med metadon eller Subutex.
Utviklingen skyldes økt kunnskap og mindre moralisme, men den går sakte fordi toleransen og forståelsen som gradvis erverves er i utakt med den overordnede straffepolitikken.
Tidligere ble det ansett som kontroversielt å være pragmatisk overfor stoffbruk eller trang til sådan. Derfor måtte stoffbrukere inn til fengselsliknende institusjoner med mer eller mindre bruk av det som kalles frivillig tvang, for i det hele tatt å få hjelp.
Der krevdes fullstendig underkastelse. De rusavhengige skulle brytes ned for deretter å bygges opp igjen i behandlernes bilde. Eller i frikirkelige pastorers bilde. Institusjonene var således rene assimileringsklinikker og målsetningen var total rusfrihet, med lite fokus både på brukernes egne innspill og velbefinnende.
Rusproblematikken blir i stadig større grad ansett som et helseproblem med sosiale dimensjoner, fremfor et kriminelt problem som må slås ned på. Derfor åpnes det for stadig flere måter å hjelpe på.
Mer brukermedvirkning
Utviklingen på rusfeltet går også i takt med øvrig utvikling på helsefeltet. Der benyttes stadig færre sykehusdøgn til fordel for poliklinikker og ambulante team. Utviklingen ble godt beskrevet på en konferanse nylig av administrerende direktør i Helse-Midt, Gunnar Bovim:
«Troen på sengen som helbredende instrument er betydelig overdrevet».
Når man tenker på det, så har helsevesenet generelt også utviklet seg fra en unødvendig overautoritet. I takt med moderniseringen av samfunnet har det derfor gått fra institusjonalisering til normalisering. Fra sterkt fokus på sykdom, til fokus på pasientens iboende ressurser. Stadig mindre tvang og mer frivillighet og brukermedvirkning.
Det dreier seg om retten til å gjenvinne kontrollen over eget liv.
Er det da lenger behov for behandlingsinstitusjoner? Ja, selvsagt. Også institusjonene har utviklet seg i takt med helsevesenets øvrige utvikling, det er derfor særlig viktig å stanse ensrettingen av institusjonsapparatet. Det står tusener av rusavhengige i kø for institusjonsbehandling, fordi de trenger det. Dessuten er helsevesenet og rusfeltet på langt nær utviklet til å kompensere for institusjonenes funksjoner.
Så hva er selve institusjonaliseringens funksjon i dag?
Rusavhengighet og psykiske lidelser er stadig preget av skamfølelse og utstøting. Derfor er det sosiale rom ute i samfunnet stadig snevert for de rammede. Det hjelper heller ikke at rusavhengige stadig er kriminalisert for bruken og stoffene kun illegalt tilgjengelig.
Dette medfører en nød for avhengige som igjen fører til handlinger som det etablerte samfunn ikke kan akseptere. Penger må anskaffes i en hyppighet og mengde som tvinger mange til kriminalitet, prostitusjon og tigging.
Må få tilbake troen på seg selv
En stor andel kommer fra familier med tilleggsproblemer og en stor andel er psykisk syke. Traumatiserte re-traumatiseres som følge av tilstanden og de øvrige påføres nye.
Livsstilen og mestringskompetansen som kreves for å overleve en slik situasjon, trenger ofte tid og avstand for å avvennes. Man trenger også bistand til å gjenvinne troen på seg selv og å gi andre sjansen til å gjenvinne troen på en.
Rusbehandling på institusjon er nyttig for å kompensere for det som rusavhengige har mistet eller blitt fratatt fra før: Et sted å bo, næring, trygghet, forutsigbarhet, omsorg og oppbyggelige omgivelser.
Det sosiale nettverket må endres og man trenger frihet over tid fra å eksponeres for rusmidler. Under tiden gjennomgår man rusmestringssamtaler og annen hensiktsmessig tilnærming.
Det dreier seg om retten til å gjenvinne kontrollen over eget liv.
Det er en fin målsetning å gjøre noen behandlingsinstitusjoner overflødige, men apparatet er på langt nær utviklet dit hen. Og det at noen trenger korttidsplasser utelukker ikke at andre trenger lang tid. Vi må ikke slå barnet ut med badevannet!
Denne utviklingen fortjener heller ikke å bli utnyttet til å få det til å fremstå at fler får behandling, fordi de skrives ut tidligere.
Fra øverste hold på rusfeltet sies det at fremtidens rusomsorg er basert på tre grunnpilarer: Forskningsbasert kunnskap, behandleres faglighet og brukererfaring. Men ingen av disse kunnskapsmiljøene har kommet med signaler om at vi trenger færre behandlingsinstitusjoner. Spesielt ikke av de med dobbeltdiagnosetilnærming. Tvert i mot!
En av de viktigste årsakene til den heldige utviklingen i Portugal som både Norge og store deler av EU nå ser til er, utover avkriminaliseringen, sterk styrking og differensiering av behandlingsapparatet. Både den medisinske og den institusjonelle.
Det er veien å gå, slik at vi endelig kan riste av oss tidligere helseminister Bjarne Haakon Hanssens stadig aktuelle utspill om at narkomane er helsevesenets pariakaste. Derfor oppfordrer jeg med dette helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen å gripe inn og redde Kirkens Bymisjons NyBøle før det er for sent.
Les også: Kutt køen i rusbehandlingen
Les også: Jeg er så sint, så sint!