Jeg kjenner ikke mye til Helse Sør-Øst, men jeg tillater meg allikevel å være sint. Sint på vegne av de som ofte har bodd på gata, som har mistet alt – eller aldri har hatt noe særlig. De skal vi la stå kø og kanskje dø?
Jeg må si som Torbjørn Egners Karius da han og broder Baktus ble spylt ned i vasken til en uviss framtid ute på det åpne hav: «Jeg er så sint, så sint».
Det er mange ting man kan være sint for her i verden, og Karius og Baktus var vel ikke akkurat de gutta man ønsker seg i en munn, men det var jo synd på dem allikevel. Jeg skal på ingen måte sammenligne ruspasienter med «parasitter» som de to nevnte figurene, men det å skulle sendes ut i noe man ikke aner hva er, kan i aller høyeste grad sammenliknes.
Sitter milevis unna problemene
I Norge har vi et av verdens høyeste overdosetall, vi har nesten flest rusavhengige når man ser i forhold til folketall, og vår rusomsorg kan vel heller ikke sies å være «perfekt».
Det er mange som kan mye om rus, og kanskje enda fler som mener noe om det. At mange synsere og «forståsegpåere» sitter i posisjoner langt høyere opp i hierarkiet og milevis unna der problemene finnes og uten kompetanse når det gjelder rusproblematikk, er vel heller ingen hemmelighet.
Jeg kjenner ikke mye til Helse Sør-Øst, og jeg ønsker vel egentlig heller ikke å legge meg ut med de som sitter på både pengesekk og makt, men jeg tillater meg allikevel å være sint – sint på vegne av en gruppe som i utgangspunktet lever et vanskelig og uverdig liv. En av de svakeste gruppene vi har, og som sårt trenger hjelp fra fellesskapet. De som ofte har bodd på gata, som har mistet alt – eller aldri har hatt noe særlig. De skal vi la stå kø og kanskje dø. Dette kan man tillate seg når man egentlig har mulighet til å hjelpe dem, når institusjoner med høy kompetanse plutselig ikke kan drive lenger, på grunn av hva? Riktig: penger, eller kanskje heller mangel av det.
Jeg syns det er «helt på trynet» at man heller sender regningen til staten ved å la disse pasientene ligge på sykehus i månedsvis – ja, sågar i over et år fordi kommunene da slipper å betale for dem, enn å la gode institusjoner overleve. Jeg hørte dette om sykehusinnleggelser på nyhetene i dag, og lurer på hva er dette for slags politikk? Pengene kommer fra fellesskapet uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Det er vel ikke på et sykehus man hjelper denne pasientgruppen videre? Jeg blir så sint!
NyBøle legges ned
Nå har Helse Sør-Øst bestemt at mitt kjære NyBøle skal legges ned. Institusjonen der jeg har jobbet i snart tre år. Stedet der jeg hadde min siste praksis for å avslutte min vernepleierutdannelse, og der jeg nå jobber med sang og musikk. Det høres vel kanskje ut som om jeg «eier» dette stedet, og på en måte føler jeg at jeg gjør det – akkurat som de andre ansatte – og ikke minst pasientene, kjenner jeg at jeg har en liten andel i dette vakre stedet, beliggende på en høyde med blomsterenger og skog som nærmeste «naboer».
NyBøle fikk ikke fornyet kontrakten de hadde med Helse Sør-Øst, de fikk ikke bevilget mer penger. Institusjonen har kun eksistert i litt over tre år. Hvor er logikken i å si nei til at de kan fortsette? Her har det blitt pusset opp og gjort en formidabel jobb for å gi pasientene de beste muligheter til å få livet sitt på rett kjøl.’
Hvorfor ikke tenke kreativt?
Klage på vedtak ble sendt, responsen var blankt avslag. Ja vel, da må man kanskje se at det slaget er tapt, men hvorfor kan man ikke i det minste la dette stedet få eksistere, om så på andre premisser enn før? Hvordan kan man bare «sette kroken på døra» og takke så mye for innsatsen, når det står hundrevis av pasienter og venter på behandling? Hvorfor kan man ikke tenke litt kreativt? Vi bruker millioner av kroner på å ruste opp rustilbudet, men så fort «jobben er gjort» går man tilbake og sier:
– Nei, vi har jo egentlig ikke råd til å følge opp det vi har startet her. Vi får legge pasientene inn på sykehus og la dem ligge der så kan noen andre ta regningen, eller så legger vi ned noen institusjoner og sender de pasientene vi kan, til andre steder. Ops, vi har ikke noe særlig tilbud til de over 25 lenger – ja, ja, sånn kan det gå, de får nesten klare seg selv.
På NyBøle har man faktisk et tilbud, nettopp til de eldre pasientene også, men det er vel kanskje underordnet egentlig?
Øker livskvaliteten
På NyBøle har man funnet kreative løsninger for behandlingen og man har investert i å forsøke å øke livskvaliteten og mestringsfølelsen hos de som bor der. Et eksempel på det er å gi dem et tilbud om musikk og sang.
Hver fredag dukker det opp stadig fler som ønsker å være med i gruppa vår. For mange oppleves dette som god terapi, utover det å musisere. Noen sier til og med at en dag i uka med sang og musikk tilsvarer ti timer med annen terapi. Vi har pasienter som har vært ute i media og sagt at de antakeligvis ikke hadde kommet noen vei uten behandlingen på NyBøle. De har fått tilbake troen på, og håpet om at livet kan bli annerledes – nettopp fordi man også har tenkt kreativt i forhold til hvordan man kan forsterke tilbudet til denne gruppa.
Vi svikter de svakeste!
Hvorfor kan ikke de i «maktens sentrum» også bli mer fleksible i sin tenkning? Hvorfor kan de ikke se etter konstruktive løsninger i det som allerede er, i stedet for å legge det ned? Hvordan kan de unngå å se at det de holder på med koster samfunnet mer penger enn det hadde gjort å holde gode institusjoner åpne? Forstår de ikke at det de gjør er å svikte de svakeste? At de tar fra mennesker som trenger det håpet om et bedre og verdig liv så sårt?
Mange rusavhengige orker ikke ventingen, de holder ikke ut å stå i den uendelige køen. De klarer ikke flere vintre ute i kulda, eller ei seng på et hospits uten særlig utsikt til å få hjelp i overskuelig framtid. Hva skjer da? Jo, mange gir opp, og så er det enda fler som dør!
Jo, jeg sier det igjen, og jeg står for det: Jeg er så sint!
Les også: Kutt køene i rusbehandlingen!
Les også: NyBøle mot avvikling
Les også: Ber helseministeren stoppe nedleggingen av NyBøle