På litt over ett år har Rådhusplassen satt tre dype spor i meg. Først med sjokk. Så med kamp. Og til slutt med fest og håp.
Mandag 25. juli 2011: Rosetoget, som ikke kunne bli til noe tog. Vi var for mange til å bevege oss framover. Og det var på ett vis riktig. Jeg vet ikke om vi hadde maktet å gå noe særlig. Vi var som lammet av den helt uforståelige ondskapen som hadde slått ned, bokstavelig talt som en bombe i hjertet av byen. Hvem kan fatte rekkevidden av en massakre? Men vi maktet å rekke rosene våre mot himmelen. Og vi klarte å synge.
En sommer med jaging, hetsing og trakassering
Mandag 30. juli 2012: Etter en sommer med jaging, hetsing og trakassering av fattige migranter i Oslos gater, med fyrverkeriangrep på romfolk som søker tilflukt i et grustak, og drapstrusler mot en ildsjel som vil markere solidaritet med en utsatt folkegruppe, møtes vi til støttemarkering for romfolks menneskeverd. Vi ledes av en same med iranske røtter og doktorgrad i rettssosiologi, Hadi Lile. Ingen skal få skremme oss til taushet, sier Hadi.
Sola skinner mildt over en uvant allianse. Sigøynerartisten Raja synger med nerve og kraft om sitt folks strev og motgang. Kraftfull joik gjør i et kort øyeblikk Rådhusplassen til en vidde. En representant for tilreisende rumenske rom som sover i skogen ved Sognsvann forteller om nøden som driver dem hit, og om ønsket om simpelthen få sove i fred.
På tvers av kulturer, sosial bakgrunn, livssyn og etnisk opprinnelse samles vi til fredelig kamp for likebehandling og respekt for ethvert menneskes verd.
Stadfester dommen med dans
Lørdag 25. august 2012: Det syder og koker i et varmt mørke på Rådhusplassen. Lette reggae-rytmer toppet med fengende allsangrefrenger på spansk, fransk portugisisk og engelsk skaper liv og røre i en tett, gyngende menneskemengde. Her må være minst 50.000! Det er den spansk-franske artisten Manu Chao – eller hvor er han fra, egentlig? – som spiller opp til dans på Mela-festivalen. Ingen representerer drømmen om en global, multikulturell frihetsfest bedre enn nettopp ham. Han synger om papirløses kår; om kjærligheten og drømmene som drar oss over grenser; om alt det gode som er felles midt i alle forskjellene i tid, sted, språk og kultur.
Det er som om det fargerike Oslo-fellesskapet i frydefull dans foran Manu Chaos scene stadfester dommen over terroristen i Oslo tingrett dagen før. Forsøkene på å spre hat mellom folkene skal ikke lykkes, uansett hvor voldelige og infernalske de måtte bli. Forsøkene på å gjøre «multikulturell» til et skjellsord, og «militant» til hedersord, skal falle maktesløse til jorden. Våre svar på Rådhusplassen det siste året har vært roser. Sigøynersang. Joik og fredelige appeller. Og intens og løssluppen fellesdans i sensommernatten.
Det er noe spesielt i dansen denne kvelden. Et slags vendepunkt, en ny begynnelse. Vi kan ikke legge alt bak oss; det vet vi. Men vi kan gå videre. Manu Chao setter ord på det mange føler nå, etter at dommen endelig er her, og dommen er endelig:
Próxima estación esperanza. Nå er håpet neste stoppested.