Dette er en takk til et sykehjem, der personalet ble nærværende som en familie da min mormor var pasient – og døde hos dem.
Vi leter alle etter bekreftelser på eget livssyn. Negativt eller positivt. Underbevisstheten jobber hele tiden aktivt med å finne bevis på at vi har rett.
Det sies at vi er født lykkelige. De fleste av oss opplever imidlertid nok skuffelser før vi når voksen alder til å gi grunnlag for misnøye resten av livet, om vi så ønsker det. Og har vi mot all formodning hatt det relativt greit, så har vi jo alltids pressen som aldri svikter i sin innsats mot å informere oss om hvor jævlig vi har det. Gode nyheter selger visst ikke. Da er det vel heller ikke positive bekreftelser de fleste av oss leter etter.
Tre ganger har jeg forsøkt å få min helhjertede takk, beundring og ros på trykk. Det har ikke lyktes.
Forferdelige sykehjem?
Det at det dreier seg om et sykehjem, disse forferdelige institusjonene fulle av slitne, uengasjerte medarbeidere og vanskjøttede eldre, forenkler vel ikke min misjon. Vi elsker jo å hate disse.
Jeg kjenner ikke til andre sykehjem, og de stakkars eldre som opplever den uverdige behandlingen vi til stadighet hører om i nyhetsbildet, har min uforbeholdne sympati.
Min opplevelse har imidlertid vært veldig annerledes. Jeg har som de fleste av oss opplevd å miste en elsket person. Først inn i alderdom og sykdom, og deretter inn i en sakte død. At jeg ikke hadde annen familie og støtte meg til, gjorde ikke prosessen enklere.
Omsorg i mange roller
I tre år fungerte personalet på Sofienberghjemmet, post 6, som hjelpepleiere, sykepleiere, psykologer, servitører, frisører, komikere, renholdere, til tider slaver og følelsesmessige søplekasser, venner og familie for meg og min vidunderlige, men også til tider svært vanskelige mormor. Deres evne til kjærlighet, forståelse, tålmodighet og tilstedeværelse var uendelig. Alle som til daglig takler demente og syke eldre, vet hvilken prøvelse det kan være. Det er til tider så ufattelig frustrerende og hjerteskjærende vondt. Personalet på Sofienberg så oss igjennom frustrasjon, angst, sinne, oppgitthet, smerte og sorg, men vi delte også gleder og mye galgenhumor.
De siste dagene satt alltid en av dem hos henne. De brant lys, spilte vakker musikk og snakket med henne. De gråt sammen med meg og ga meg den informasjonen jeg så sårt trengte for å forstå, og kunne akseptere, det som skjedde min kjære mormor og kroppen hennes ..
Den talen de holdt i hennes begravelse viste meg at de kjente henne -på godt og vondt.
Nære som en familie
Jeg kommer adri til å glemme hva de gjorde for oss. De var så nær familie som jeg kunne komme.
Takk Mette, Katrine, Tone og alle dere andre som gjorde en vanskelig tid lettere å bære. Dere har det ikke enklere enn andre i samme stilling, andre steder, men god ledelse og et individuelt ansvar for miljø og trivsel har skapt en unik plass både for beboere og pårørende. Dere viste arbeidsglede og kjærlighet for alle medmennesker og jeg håper dere blir sett for det dere gjør.
Mormor elsket å pynte seg. Hun døde med nylakkerte negler.