Hun tok begge hendene mine i sine. Vi satt slik et par minutter i taushet. Så sa hun: ”Det er så godt å varme noen.”
Vi har kjent henne i mange år. Hun er tungt rusavhengig, lever som regel i sin egen verden, ofte urolig og støyende, mistenksom og vanskelig å få kontakt med.
Hun satt i sofaen på Møtestedet og snakket høyt med seg selv – usammenhengende ord uten mening for andre enn henne selv. Jeg spurte om lov til å sitte ved siden av henne i sofaen. Hun nikket og fortsatte sin høylydte samtale med sitt indre.
Jeg satt og gnei litt på hendene og sa ut i lufta: ”Det er kaldt.”
Hun snudde seg mot meg, smilte og spurte: ”Skal jeg varme hendene dine?”
«Ja takk, hvis du vil, så er det hyggelig.”
Hun tok begge hendene mine i sine, med tørre, varme og gode hender. Vi satt slik et par minutter i taushet. Så sa hun: ”Det er så godt å varme noen.”
Slik startet en samtale om hvem hun hadde rundt seg som varmet henne og våre behov for varme. Opplevelsen sitter fortsatt i magen som glede over en fantastisk gave.