I dagens A-magasin kan vi lese om kvinners kår i Afghanistan, om ungdomsorganisasjonen Change, som jobber for kvinners rettigheter i dette fjellandet langt borte og om en modig etablering av den første internettkafeen for kvinner. Det er ikke lett å være kvinner i Afghanistan, det finnes eksempler på positive utviklingstrekk, men fremtiden er høyst usikker.
Jeg – en 40 årig, norsk, vestlig kvinne- og min generasjon, er heldige å stå på skuldrene til mange sterke og banebrytende kvinner. Takket være disse, tar jeg som en selvfølge retten og plikten til pensjonsgivende arbeid, til deltagelse i samfunnsliv og til frihet i sin alminnelighet. Disse kvinnene har gjennom sitt arbeidsliv og personlige liv våget å ta valg som i samtiden var radikale. Med målrettet arbeid og jern disiplin har de brøytet vei – slik at veien for oss som kommer etter har blitt betydelig lettere Dette er kvinner som har våget å være annerledes, tålt å være både omdiskutert og i mange sammenhenger måtte stå alene som kvinne, i mannsdominerte miljøer. De har hatt et kall, og jobbet i og kjempet mot kjønnskonforme regler.
To helt ferske møter med to særegne, sterke, eldre kvinner har gjort sterkt inntrykk på meg.På diametralt ulikt vis og på ulike samfunnsområder har de to kvinnene vært spydspisser. Fruktene av deres arbeid – og – engasjementet deres lever den dag i dag. Den ene som radikal kunstner, feminist og aktivist, den andre som forkjemper for kvinnelig lederskap og kvinners rettigheter innenfor kirken.
Kari Rolfsen født i 1938, er en anerkjent billedkunstner født, oppvokst og bosatt i Oslo. Med kunstfaglig utdanning fra Oslo og Italia i bunn, har hun levert flere offentlige arbeider, blant annet en statue av Kristin Lavrandsdatter og en av Theodor Kittelsen. Kari Rolfsens feministiske engasjement førte henne i sin tid til tidsskriftet Sirene, der hun laget den prisbelønte tegneserien Jenssen. Kari Rolfsens arbeider er innkjøpt av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, og Norsk design. Gjennom Kari Rolfsens engasjement og arbeid, har jeg blitt kjent med kvinners og barns kår i Oslo indre øst tidlig på 1900 tallet, gjennom bl.a illustrering av Oskar Braatens sine tekster.
Sylva Michel født i 1935 i en landsby utenfor Zurich i Sveits, utdannet seg i sin tid til prest. En lang og nokså utradisjonell kvinnevei, førte henne etterhvert inn i tunge lederposisjoner. I 1980 var hun den første kvinne i Europa valgt til en ledende posisjon innen Kirken. I arbeidet her, og etterhvert internasjonalt, er engasjementet for kvinners rettigheter tydelig. I dag finnes en egen Sylvia Michel pris hvis formål er nettopp å understøtte kvinner til leder posisjoner til kirken eller i sitt lokalsamfunn, og mer generelt kvinners rettigheter.
Å bli kjent med disse kvinnene (og der er mange flere) gjør at historien kommer nærmere. Dagens dilemmaer og utfordringer får en forklaring.
Jeg tror, at vi i altfor liten grad ser, hva den eldre generasjoene har gjennomlevd og stått i. Deres erfaring og kunnskap er så viktig. Skal vi gå fremover, må vi vite hva vi kommer fra.
Jeg er uendelig takknemlig for alt det arbeid som mennesker eldre enn meg har lagt ned og kjenner en dyp forpliktelse til å forvalte arven med omhu, slik at frihet og likhet er ord med substans også for kommende generasjoner.